stolt:

stolt: Ina Rangønes Libak (21) skjemmes ikke av arrene hun har fått etter operasjonene. Hun har til og med navngitt to av dem: «Samholdsarret» og «Solidaritetsarret.»begge foto: Christian clausen

Ina Libak (21) sto med oppvasken da drapsmannen kom

Følg Østlandets Blad på Facebook:

student: Ina Rangønes Libak ser frem til å ta fatt på de to siste årene av utdanningen på UMB etter å ha hatt ett års permisjon. Hun har blant annet jobbet som fylkessekretær i AUF Akershus.

3_Inngangsord: Bildetekst

4_Inngangsord: Bildetekst

Oslo: Ina Rangønes Libak (21) har deltatt på AUFs sommerleir siden hun var 18 år. Fredag 22. juli ble hun skutt flere ganger av gjerningsmannen, som drepte 69 mennesker på Utøya. Libak har hatt fem vellykkede operasjoner og ligger nå på Ullevål sykehus.

Ved godt mot

Som Norges yngste folkevalgte, har Ina Rangønes Libak sittet i kommunestyret i Averøy siden hun var 17 år. Samtidig studerer hun internasjonale miljø- og utviklingsstudier på UMB i Ås og sitter i fylkesstyret i AUF Akershus.

ØB møter Libak på sykehuset elleve dager etter den tragiske hendelsen på Utøya. Til tross for sterke smerter og store doser smertestillende er jenta ved godt mot, og smiler bredt til oss idet vi kommer inn i rommet.

– Diskuterte NATO til vi sovnet

Ina Rangønes Libak har mange gode minner fra de fire årene hun har deltatt på AUFs sommerleir.

– Selv om det pøsregnet, koste vi oss masse med vafler og kaffe og diskuterte NATO til vi sovnet. Å komme til Utøya er som å komme hjem. Det er slik Utøya alltid har vært, forteller hun, med en entusiasme og energi i stemmen at vi nesten ikke skulle tro at hun hadde vært gjennom det hun nettopp har.

Årets leir ble det stikk motsatte av hva hun hadde forestilt seg. Det ble et helvete på jord.

Presset steiner på sårene

Ina Rangønes Libak tilbragte mye tid på kjøkkenet hvor hun laget mat til alle i leiren. Fredagens kjøkkentjeneste skulle derimot vise seg å få en brå slutt.

– Jeg sto med oppvasken da jeg hørte skudd, og plutselig var det jeg som hadde blitt skutt. Det var ingen tid til å tenke over hva som hadde skjedd. Jeg bare løp ut, forteller Libak.

Hun hadde blitt skutt flere ganger, i armene, brystet og kjeven, og fått flere skuddsår.
Ole Martin Juul Slyngstadli var heldigvis utenfor bygget da Ina kom løpende.

– Han bar meg ned i skogen hvor vi sammen med syv andre gjemte oss for gjerningsmannen. Mens jeg lå på fanget til Anne-Berit Stavenes fra Norsk Folkehjelp, presset vennene mine steiner på skuddsårene for å stoppe blødningene. De holdt også fast i blikket mitt hele tiden og holdt motet mitt oppe. Jeg er dem evig takknemlig, forteller Ina Rangønes Libak, med både blikket og den gipsede armen ned i fanget.

Ofte våkner hun på morgenen og spør seg selv om det hele bare har vært et forferdelig mareritt. Hver gang er hun nødt til å innse den grufulle sannheten.

Ungdommene lå i skjul i halvannen time før gjerningsmannen ble tatt, og de ble hentet med båt. Ina Rangønes Libak prøvde å se bort fra smerten og fokusere på noe annet.

– Mens jeg lå der, tenkte jeg på fine ting. Jeg så på regndråpene som falt ned fra et lite blad, og syntes det var så rart at noe kunne være så pent og perfekt mens verden samtidig raste rundt oss.

Fredag kveld fikk familien beskjed om at datteren ville overleve.

– Vi er en heldig familie som har fått en levende datter hjem, noe mange ikke fikk, forteller faren, Arvid Libak.

– Gleder meg til å vaske klær

Ina Rangønes Libak har som mangeårig engasjert politiker hatt flere kampsaker.

– Jeg kjemper for mange saker, men er spesielt opptatt av miljø og klimaendringer samt ulikheter og urettferdighet i samfunnet. Ingenting er bedre enn å ha vært med på å forandre noe, sier hun.

Libak mener Norge har møtt tragedien på en usedvanlig god måte.

– Det er ingen selvfølge at Norge har møtt tragedien med samhold og kjærlighet. Tragedien har ført til økt engasjement som nå må brukes til å skape gode ting i samfunnet.
Jeg mener at vi nå, etter hendelsen, er ett skritt nærmere det samfunnet som vi drømmer om, hvor ulikhetene og urettferdigheten er mindre, forteller Libak håpefullt, med et smil om munnen.

Hun kan også fortelle at hendelsen har endret hennes syn på hva som er viktig og ikke i livet.

– Ikke bare jeg, men jeg tror hele Norge har endret litt fokus, at man blant annet er mer opptatt av å vise folk at man er glad i dem, forteller hun.

Selv gleder hun seg til å ta fatt på hverdagen igjen.

– Jeg gleder meg til å vaske klær, til å studere, ta eksamen, være med venner, og bare gjøre helt vanlige ting, sier Ina Rangønes Libak, som ennå ikke er sikker på når hun vil være klar til å forlate sykehuset.