1000 års gjeterhistorie

ÅS: «Gjetartradisjonar i Noreg» er tittelen på boka, som utgis på Kolofon forlag. Her tar forfatteren for seg historiske, økonomiske og sosiale aspekter ved gjeteryrket opp gjennom tidene.
Han starter i vikingtiden, som er så langt tilbake man har skriftlige kilder på gjeting. Blant annet i Gulatingsloven og Edda-kvadene. I årene rundt Svartedauen er kildene få og ufullstendige, og forfatteren tar derfor et hopp fram til 17- og 1800-tallet. Mens gjeting i vikingtiden var et yrke for voksne, er det gått over til å være barnearbeid. Noe Drabløs begrunner med mangel på voksen arbeidskraft.
– Utvikling av nye yrker innen skogbruk, sagbruk, bergverksdrift og havfiske gjorde at ungdom og voksne tok andre jobber. Dermed måtte ungene til som gjetere.

«Blodslit»

Mens gjeterliv ofte er framstilt i et bonderomantisk lys, har Drabløs et nøkternt syn på det.
– Dette er kald realisme. Gjetingen var et blodslit for barna. De var ofte alene, dårlig kledd og ute i all slags vær. Noen har fortalt om hvordan de sprang og gråt, sier Drabløs.
Midt på 1800-tallet var det etter hans beregninger behov for 50.000 - 60.000 gjetere hvert år. De måtte vokte husdyra for rovdyr, holde budskapen samlet og passe på at den spiste av rett beite. Arbeidet kunne pågå fra april til november. Gjeterne var helt nede i 7-års alderen, men det vanlige var fra 9 til 14 år. Mange ble bortleid som gjetere for å skaffe ekstra inntekter til familien. Slik ble det også en munn mindre å mette i sommerhalvåret.
– Gjeterbarna ble tidlig voksne og tidlig herdet. Det ble amerikafarere av mange av dem, forteller Drabløs.

Minnesmerke

Forfatteren har selv vokst opp på gård i Volda. I oppveksten hørte han nære slektninger og andre folk i bygda fortelle om gjeterlivet. Selv om det var gjeting også på begynnelsen av 1900-tallet, var det en «snillere» utgave. Gjeting, slik Drabløs beskriver det, tok slutt rundt 1870.
– Utgangspunktet for boka er å få oversikt over en del av kulturhistorien som er lite omskrevet. Jeg ønsker også å reise et minnesmerke over tusenvis av anonyme slitere, sier Drabløs.
Mange år i landbruksfaglige miljøer og omfattende kildestudier ligger til grunn for boka. Også mange intervjuer, gjort de siste par årene.
Bak i boka finner vi syv tettskrevne sider med henvisninger til skriftlige kilder, samt en side med navn på muntlige kilder. To år har han brukt på boka. Noe av grunnlaget ble lagt i forbindelse med «Soga om smalen», som Drabløs utga i 1997 til 50-års jubileet for Norsk sau- og geitalslag.

Debattinnlegg

Drabløs er sivilagronom og har jobbet i ulike landbruksfaglige organisasjoner. Han har arbeidet innenfor fagfelt tilknyttet biologiske emner, samt vært redaktør for flere tidsskrift.
«Gjetarliv i Noreg» er ikke bare et kulturhistorisk dokument, det er også et innlegg i rovdyrdebatten. En debatt som i stor grad er preget av manglende kunnskap, mener Drabløs. I boka tilbakeviser han at det er mulig å gjenoppta gjeting for å beskytte husdyr mot rovdyr. Det lar seg ikke gjøre av økonomiske, sosiale og juridiske årsaker, påpeker Drabløs. Også mange andre forslag som er fremmet for å verne sau på beite, blir vurdert og avskrevet som ikke gjennomførbare.
– Her er det nok ingen annen løsning enn å holde rovdyrbestanden på et minimum, sier Dagfinn Drabløs.

Publisert tirsdag 16. desember 2003 kl. 00:00.
Sist oppdatert tirsdag 16. desember 2003 kl. 10:15.