– Flyttingen ser jeg på som et overgrep

OSLO: Lucie Fæste åpnet dag to av vitneforklaringen i Borgarting lagmannsrett med å fortelle om møtet med en travel ektemann og Emmerstad i 1966.

– Jeg husker godt mitt første møte med Norge. Det var en fredag. Allerede lørdag morgen måtte Ivar hjelpe faren med en jobb på Kambo. Sånn var det bare den gangen. De sto på dagen lang begge to, forteller Lucie Fæste.

Luice hadde kontakt med en gammel kjenning i Ås og fikk raskt jobb, ettersom hun hadde god utdanning i drift av skog.

– Jeg må jo innrømme at det ble litt spesielt på Emmerstad med svigerforeldre tett på, sa Luice som kom fra helt andre forhold i Tyskland. Det var foreldrene hennes som måtte hjelpe til når leiligheten på Ås skulle innredes.

Måtte hjelpe til

Det tok ikke lang tid før Luice måtte hjelpe til på gården. Svigerfar og svigermor var ikke så gode på å jobbe ute som før.

– Jeg kom fra små kår med en familie som levde av å stemme pianoer. Her ble det mer skogbruk og fiske. Vi fikk etter hvert barn og alle ventet at Ivar skulle overta Emmerstad. Sånn gikk det dessverre ikke. Uten at jeg kan forklare hvorfor, fortalte Lucie Fæste.

Fra håp til håp

– Ivar har gått fra håp til håp. Jeg føler på mange måter at Ivar har blitt et offer i denne saken. Det gikk i grønnsaker og bær og Ivar hadde mange små jobber som måtte utføres. Han var med overalt. Vi har knapt hatt en helg sammen, forteller Lucie Fæste.

– Vi søkte om å få kjøpe av Tofte cellulose i 1975. Deretter søkte vi om ekspropriasjon uten at det hjalp noe særlig, sa Lucie Fæste i lagmannsretten.

– Mange små ting

– Det var mange ting som måtte gjøres på gården. Bare veien er jo omtrent to kilometer og den krever mye stell. Selve flyttingen ser jeg på om et overgrep. Det er rett og slett vondt å forlate Emmerstad, sier Lucie Fæste som også setter sin lit til at Borgarting lagmannsrett gir dem medhold.

– Petter Olsen var jo nabo og han har vært hos oss på befaring flere ganger. I dag er det ikke mulig å få kontakt med han, påstår hun.