Hardhauser bor og beiter i Kråkstad

KRÅKSTAD: Tar du av E18 via a vis Kråkstad kirke og begir deg innover kulturlandskapet som åpner seg, kan du treffe på denne barske bølingen på Glennetjern.

Her går også en av de foreslåtte traseene for ny firefelts motorvei.

I morgen, søndag 29. januar, spanderer familien Narvestad kaffe og vafler på alle som vil bli kjent i området.

- Vi vil at folk skal forstå hvor fint vi har det her. Kanskje folk igjen vil påvirke politikerne slik at de forstår hvor viktig det er å ta vare på naturmiljøet ved Glennetjern, sier far på gården, Hans Erik Navestad.

Slik var stemningen da ØB besøkte gården denne uken:

Blåmann, bukken min

Karl Magnus (4 1/2) år viser vei fra tunet hjemme på Waal gård opp mot skogbrynet. Mor Turid har lillesøster Maren Marie (5 måneder) i vogna og pølser i sekken. Far Hans Erik Navestad har bålet ferdig og kraftfôr i bøtta. 58 kasjmirgeiter og en bøling skotsk høylandsfe holder til her oppe i skogen.

– Jeg vil inn til Blåmann, forlanger Karl Magnus.

De to har et helt spesielt forhold. Blåmann var en av hele fire kje den gangen guttungen var ett år. Moren til Blåmann ville ikke vite av ham, så Karl Magnus satt i vippestol og matet Blåmann med tåteflaske inne i varmen. Ingen får lov å sende Blåmann til slakteren!

Geiter i julegave

Spretne, med verdens fineste hvite ragg, strømmer geitene ut av teltet når det rasler i godsaker. Fjorårskje og velvoksne geiter om hverandre.

– De er som pirajaer! ler bonden sjøl: Spiser alt!

Det var Turid som først slo frempå at det kunne vært artig med geiter på gården. Likevel slo hun det raskt fra seg ved tanken på hvor mye jobb dyra ville føre med seg.

– Men så fikk jeg geiter til jul, gitt! Ti stykker! Året før fikk jeg hund. Siden har jeg vært livredd hver julaften, fleiper hun.

Dette var i 2005, og Hans Erik skaffet geitene fra UMB. Universitetet på Ås hadde allerede i 1995 importert en liten besetning fra New Zealand.

– Vi har fortsatt ei UMB-geit blant våre, forteller han.

Det var et mål å få kasjmirgeiter ut over hele landet med tanke på landskapspleie. De spiser alt og hindrer kulturlandskapet å gro igjen.

– Vi hadde håpet å selge en del livdyr for landskapspleie, men det går litt trått, fastslår Navestad.

Mattilsynet tillater heller ikke at dyrene blir solgt utenfor Akershus fylkes grenser, og da blir markedet snevert.

Familien Navestad kaller geiteholdet en dyr hobby. Men kje blir sendt til slakting og slaktet på halalvis. Ikke minst er kasjmirull eksklusiv vare.

– Vi grer geitene om våren. Er vi ikke der i rett tid, henger ulla på trærne, forteller Turid.
Når ulla er samlet, skal den stive busta skilles ut av den fine bunnulla. Deretter gjenstår en lang prosess før det ettertraktede produktet er ferdig. Så langt har ikke Turid og Hans Erik kommet ennå.

Urku og kalver

Myke, varmende skinn fra kje har de tatt vare på. Nå ligger de på trestokker som omkranser det røslige bålet på høyden mellom høylandsfe og kasjmirgeiter.

– Her har du Alfen. Den nye avlsoksen vår. Du skulle sett forgjengeren, Håkan. Han veide drøye 800 kilo, forteller Hans Erik.

Kontrasten er stor mellom oksen og Knoll og Tott. To lite planlagte kalver som kom farlig sent på året. Heldigvis klarer de seg bra, og menger seg snart med resten av fjorårskullet. 2011 er G-kullet: Guri, Grete og Glenn.

– Diddi er det jeg som har døpt, ivrer Karl Magnus. Han hadde knapt lært å prate da han første gang skulle få gi navn til ei ku. Derfor Diddi!

Med høylandsfe ble det igjen kyr på Waal, etter at bestefaren til Hans Erik sluttet med kuer på 50-tallet. Den gang var det melkeku, nå er det ammeku.

Det er lett å tenke seg høylandsfe som urkua. Det lange ragget og de svære horna, kombinert med korte bein, skaper en kraftig fremtoning. Akkurat som kasjmirgeitene klarer de seg ute året rundt, med to presenningshaller å gå inn under. De finns ikke farlige, selv om man skal ha respekt for dem. Spesielt horna må man passe seg for.

– Geitene er utrolig barnevennlige. Noe av det beste med dette, er at Karls Magnus syns det er så moro med dyra, sier Turid.

Den største jobben med dyreholdet er å sette opp, etterse og vedlikeholde gjerder. Fôret har de fra egne rundballer, og det kan være en utfordring, spesielt med den regnfulle sommeren som var i fjor. Kjeing og kalving går sin naturlige gang, kun med litt oppsyn.

– Å holde på med dette, samt korn og skog føles svært meningsfullt. I tillegg til å produsere mat, holder vi et unikt kulturlandskap i hevd. Jeg føler meg litt som en naturforvalter i jobben som bonde. Et stort ansvar, men jeg føler vi er heldige, og det gir oss mye tilbake! sier Hans Erik.
Så selv om de ikke kan hoppe på en billigtur til Syden midt i kjeinga på våren, syns ikke Turid at de krever mye. Tørt oppsummerer hun julegavene:
– Det er mer jobb med hund!