Hva det ikke handler om

Gelius-saken handler åpenbart om svært mye mer enn en bok om sex i Bibelen. En bok som forøvrig har fått massiv kritikk fra kirkefolk av alle avskygninger for sexifiserte, teologisk uholdbare bibeltolkninger samt utbretting av forfatterens eget sexliv. Den avskjedssaken som forberedes mot den høyt profilerte Einar Gelius, sokneprest i Vålerenga i Oslo, har – som personalsaker flest – en rekke elementer. Ett av dem er pr-stuntet med kirkelig begravelse av fotballklubben Lyn. Et annet vielsen i en telefonkiosk, som medførte kraftig irettesettelse og en anmodning om å fratre stillingen fra daværende Oslo-bisp Gunnar Stålsett. Rekken av saker tegner et bilde av bot uten bedring – og et behov for å tøye grenser.

At 40.000 facebookvenner synes Gelius er kul og Kvarme en mørkemann, er verken spesielt overraskende eller noe vesentlig moment i saken.
Både å dyrke en religion og å kritisere dens presteskap er blant de grunnfestede rettigheter her i landet. Men en viss ryddighet er tjenlig i enhver offentlig debatt. Når stortingsrepresentant Arild Stokkan Grande (Ap) og statssekretær Guri Størvold (Sp) twitrer og facebooker i vei mot en «mullah Kvarme» som «vi godt kan klare oss uten», bidrar det bare til å forkusere på hva saken ikke handler om.

Men når politikere på dette nivået blander seg inn i det som faktisk er en personalsak i kirkelige organer, vitner det først og fremst om et behov for voksenopplæring. Folkeskikkaspektet kan ligge i denne omgang. Det personalsaken handler om, er verken religionsfrihet eller kirkens behov for fargeklatter. Den handler om elementære lojalitetskrav i forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. At den lokale menigheten slår ring om sin prest, og at mange oppriktig setter pris på Gelius’ prestegjerning, endrer ikke på dette grunnleggende problemet.