– Det er reiseruten som kommer til meg.

Han er blitt slått ned og ranet i Buenos Aires. Han har danset krigsdans for byens hellige jomfru i Bolivia. Han har padlet verden rundt og laget program for TV2. Men det var oppveksten ved Kolbotnvannet som gjorde Paul Olai-Olssen fortrolig med det våte element.

Annonse

STRANDHOGG: På sin padletur gjennom Latin-Amerika ble det rikelig anledning til å gjøre strandhogg på eksotiske steder.

Kjøp bilde

MODERNE TEKNIKK: Ved hjelp av kamera og mikrofon som festes til kajakken kunne eventyereren filme hele reisen til tross for at han var helt alene.

Kjøp bilde

BARNDOMMENS RIKE: Kolbotnvannet blir som en liten andedam for en som har padlet over store deler av verden, men det var her han begynte å padle.

Kjøp bilde

Følg Østlandets Blad på Facebook:

Annonse

KOLBOTN:Padle-Paul er tilbake til sin barndoms trakter. Han hevder å kjenne hver krik og krok ved Kolbotnvannet. De to øyene, Storøya og Lilleøya ble mye brukt til lek og utforskning av ungene som vokste opp i området. Rett over vannet - i Kantoråsen - ble det bygd barhytter. Det bratte partiet kalt Stuper'n var et forlokkende mål for guttunger, men ikke alltid like populært for engstelige mødre.
–Jeg husker vi svømte tvers over vannet i retning Stuper'n, og mor var ikke begeistret, sier Paul.
Han padler langs åssiden i vest og langs bebyggelsen på østsiden, mellom øyene og innerst i sydenden av vannet.
–Det er så lite. I barndommen var det jo enormt.
Ikke rart at det blir små forhold på Kolbotnvannet for en som har padlet gjennom hele Europa og gjennom Latin-Amerika fra Honduras til Antarktis.
–Men en gang var det et lite eventyr i seg selv å vokse opp her. I Midtoddveien og Solbråtanveien var det nok av unger. Vi trengte ikke kjede oss, og enten det var sommer eller vinter ble Kolbotnvannet brukt mye. Vi hadde ikke verken kano eller kajakk, men som 12-åring dristet jeg meg til å spørre en eldre mann i nabolaget om jeg kunne få låne en kano som lå i hagen hans, og han lånte den villig bort. Jeg husker godt hvordan jeg koste meg i time etter time ute på vannet og nøt den spesielle freden man kjenner når man padler alene. Jeg elsket det.
Denne mannen som lånte ham kanoen het Rolf Johansen og har senere sagt at denne guttungen som het Paul ble så glad at han utbrøt: "Tusen takk, Rolf, dette skal jeg aldri glemme deg for!".

Startet Natur og Ungdom

Vi sitter på Lilleøya, og Paul skuer utover sitt barndoms rike. Han synes det er synd at Kolbotnvannet er blitt så forurenset.
–Jeg skjønner ikke at det ikke er blitt satset mye mer på å rense det. Det skulle jo ikke vært lovlig å somle med sånt, sier han og forteller om da han som 16-åring startet Natur og Ungdom i Oppegård.
–Jeg var leder, og kameraten min, Frode var sekretær. Det utgjorde den lokale miljøbevegelsen. Men det kom jo noen flere til etter hvert. Vi fikk base i kjelleren på Skogsland, og var veldig opptatt av dette med Kolbotnvannet. Vi hadde akvarie også, med fisk fra Kolbotnvannet. Gjedde, abbor og mort i samme akvarie. I lokalet holdt vi en rotte også. Den var vel drektig, for det gikk veldig raskt fra den ene var blitt til 17.
Fortsatt er han og kameraten Frode svært gode venner.

En stor eventyrer

Den gang visste verken han eller hans nærmeste at han en dag skulle bli en eventyrer. I dag vet vi kun om to nålevende eventyrere i Oppegård, der Paul er den ene og Stein P. Aasheim er den andre.
–Det startet da jeg var 19 år. Jeg fant ut at jeg måtte ut i verden, så jeg pakket noen saker, satte meg på sykkelen og syklet til Afrika. Deretter ble det en tid i militæret og jobb som fotografassistent. Det ble for kjedelig å befinne seg inne i et studio, så på nytt pakket jeg det jeg trengte, sa takk for meg og syklet av sted. Det ble en 22 måneder lang sykkeltur fra Patagonia til Alaska, en sykkeltur på 30 000 kilometer.
Da han kom hjem igjen satte han seg ned og skrev en bok om sin fantastiske sykkelreise, men i bagasjen hadde han også et stort fotogalleri, fotos som han gjerne ville dele med omverdenen. Han manglet bil, men var slett ikke tapt bak en vogn for det. Han skaffet seg en tilhenger til sykkelen og syklet rundt i Norge med sitt eget lysbildeshow.

Så ble det padling

Paul har på ingen måte parkert sykkelen, faktisk så er den det viktigste transportmiddelet han ha,r i følge ham selv. Men for ti år siden kom han i kontakt med prosjektleder Roy Leraand i TV2, og da tok det helt av.
–Jeg hadde en ide om å padle Europa. Han hadde tro på meg. På den tiden hadde det nettopp kommet på markedet slikt kamera- og mikrofonutstyr som festes på kajakken og gjør det mulig å filme å filme alene. Med Leraand's optimisme på mine vegne, padlet jeg først Europa. Programmet ble sendt som serie med åtte program. Deretter padlet jeg Latin-Amerika som også gikk på skjermen med åtte program. Nå har jeg gjort ferdig en padlereise på Balkan, og den reisen blir sendt på TV2 neste år en gang.
De tre kajakkene Paul har brukt har fått navn etter kvinnelige forbilder i familien. Det er Nelly som var hans farmor, Alma som var hans oldemor, og Korintha etter mormor.
Padleturen gjennom Latin-Amerika ble gjennomført med Alma.

Opplevd mer enn de fleste

Paul har opplevd mer enn de fleste bare kan drømme om, og han har ingen planer om å legge padleårene og eventyrlysten på hylla.
–Jeg planlegger svært lite. Det er reiseruten som kommer til meg. Når den plutselig dukker opp, er jeg klar! Det er viktig å følge sitt eget hjerte, sier han.
Og i følge Paul ligger ikke lykken i antall opptjente kroner, men i opplevelser og minner.
–Jeg har møtt så utrolig mange herlige mennesker, og sett fantastiske ting på mine turer. Når man reiser med kajakk eller sykkel er man så nær naturen. Jeg har sittet og padlet i ensomhet dag etter dag i fremmede land, og det finnes ikke bedre meditasjon. Men selv om jeg trives godt alene på mine turer, setter jeg stor pris på å møte nye mennesker. Det er noe av det viktigste ved å reise. Bli kjent med andre kulturer, komme nært innpå hverdagen til folk Men klarer man ikke samtidig å kunne takle ensomheten vil man nok få problemer på en slik reise.
Nyttårsaften ved tusenårsskiftet, da alle hadde planer for hva de skulle gjøre, satt jeg mutters alene i et kloster på en gresk øy. Det var under padleturen gjennom Europa, og på mange av de bitte små greske øyene står det åpne klostre hvor man kan gå inn. Det var bare meg der, og der satt jeg og så fyrverkeriet som lyste opp over Kreta lenger bort. Det gjorde meg ingen ting å være alene den kvelden.
Paul forteller om da han padlet over Titicacasjøen og møtte et naturfolk som bor på flytende øyer av siv. Om sitt møte med Paul Tio som bodde alene på sin oversvømte farm i verdens største våtmarksområde Pantanal. Han forteller om da han deltok i karnevalet langt inne i Bolivias høyslette, og lærte seg en krigsdans til ære for byens hellige jomfru. Han forteller entusiastisk om sitt møte med eremitten Marin som bor i en koie langt fra sivilisasjonen ved Patagonias isbreer på Latin-Amerikas sydspiss, og om sjøsettingen av Alma blant isfjell og pingviner i Antarktis.
Alle de åtte episodene som gikk på TV2 er lagt ut på en DVD der man også får se litt av det som ikke ble vist på TV.

Slått ned og ranet

–Padlingen gjennom Latin-Amerika var en fantastisk tur der jeg møtte herlige mennesker og opplevde spennende natur. Det var bare noen få ubehagelige opplevelser. Som da jeg ble slått ned og ranet i Buenos Aires, og da jeg møtte lokale banditter mens jeg padlet langs kysten av Honduras, banditter som utgav seg for å være politi. Det er slike opplevelser man gjerne kunne vært foruten, men de aller fleste slike uhell skyldes egen feilvurdering. Å lytte til lokalbefolkningens råd er som regel nyttig.
–Jeg har opplevd å gå meg helt vill i regnskogen, og i svarte natten brått befinne meg hengende etter armene utfor et stup uten å ane hva som er under eller hvor langt det er ned. Det er da man blir kjent med seg selv, og mobiliserer alt som er å hente av krefter, resonering og fornuft. Jeg har opplevd å være svært nær slutten da jeg padlet gjennom regnskogen i Bolivia og kom utfor noen vanvittige stryk. Det var så vidt jeg klarte meg, og lokalbefolkningen gjorde store øyne da jeg fortalte hvilken vei jeg hadde kommet fra. Det var det visst ikke mange andre som hadde gjort før meg. Den hendelsen kunne selvsagt vært unngått om jeg hadde undersøkt de lokale forholdene først. Med litt fornuft og varsomhet kan man unngå de fleste farlige situasjoner. Når jeg padler i regnskogen og mørket senker seg over landskapet ser man krokodillene som to lysende kuler i natten. Det er øynene som lyser, og de ser ut som hodelykter. Jeg utfordrer ikke skjebnen i slike situasjoner, men velger meg andre steder å slå leir for natten.
–Jeg har aldri hatt som mål å leve farlig og synes ikke jeg gjør det heller. Dessuten så var det hjemme i Oslo at jeg faktisk skulle skade meg skikkelig da jeg deiset overende på glatta og brakk lårhalsen. Det er jo nesten komisk!

.