Herlige Herborg

Stille.

Til en avmålt applaus kom hun på scenen og begynte med "Så Stille", og det var det virkelig i et Rådhusteater som var omtrent halvfullt også. Men etterhvert så smeltet Kråkevik seg inn i de forfrosne førvinterskroppene i salen og ble værende der. Formidlingsevnen til Herborg der hun sang "Tankar", "Dikter" og den flotte "Sangar Som Lengtar Heim" var fenglende, selv om hun sto som en påle bak mikrofonstativet.

Løste på snippen.

Men hun løste heldigvis på snippen etterhvert. Et antatt fiktivt brev fra sin egen mor ble opplest, og med det fikk hun smilebåndene i salen til å bevege seg også, for vi vet jo at denne damen kan å få folk til å le. En gjennomgang av sentrale historiske øyeblikk i sitt eget liv, og fortellinger om folk fra Jondal med tilhørende bildeserie på storskjerm var forløsende. Videre var tilbakeblikkene til Herborgs musikalske karriere helt tilbake til "Mi Haugtussa", "Eg og Edith"s "Rosevev" og "Herborgs Verden" sin muntre "Klovnen" og en nydelig "Den Fyrste Song" kjærkomne for et kjernepublikum som har fulgt Herborgs musikalske liv de siste drøye 10 årene.

Bra band.

De fire musikerne på scenen bak Herborg var alle plukket fra øverste hylle. Bernt Rune Stray farget melankolien på magisk vis med sine gitarer, Jørun Bøgeberg fylte ut de nederste frekvensene på en ytterst behagelig måte og Steinar Krokstad styrte dynamikken med sitt følsomme trommespill (hvem skulle tro at denne mannen har en fortid i Stage Dolls??). Tove Kragset fylte ut resten av akkordspekteret med grandiost flygel og sporadisk trekkspill, og det meget vellåtende bandet klarte å bringe til livs samtlige låter på "Annleis Enn I Går" på en slik måte at det var lang kø ved platesigneringsbordet etterpå.