Kampeguttas evige dirigentvikar

SKI: – Jeg har ikke noe i mot country & western, men det har bare ikke blitt sånn, sier dagens 70-års jubilant, Frode Thingnæs.

«Jevngammel» med sønnen

Begrepet pensjonist passer dårlig på komponisten, arrangøren, dirigenten, trombonisten og storbandlederen i Ski. Hodet og blokken er full av musikalske arbeidsoppgaver fremover.

– Nå planlegger jeg lørdagens konsert på Herr Nilsen med det gamle bandet mitt, Frode Thingnæs kvintett. Her spiller Jan Erik Kongshaug, Pete Knutsen, Tor Andreassen og sønnen min, Magnus Thingnæs, på piano. Jeg sier som tidligere operasjef Bjørn Simensen: Jeg har en sønn på min egen alder selv om han er 25 år. Vi har mye morsomt fellesskap rundt musikken.

En samtale med Frode Thingnæs er som en pilegrimsvandring i norsk og internasjonal musikkhistorie. Og han har vært med på det meste siden han vant solistprisen i NM for jazzamatører i 1959. Året etter var han profesjonell. Buddy-prisen fikk han allerede i 1970.

Festivalsommer

– Fortiden er historie, men jeg har mange hyggelige minner. Jeg er mer opptatt av det som ligger foran meg, sier han og gnir seg i et kortklipt jubileumsskjegg. Programheftet for årets Militær Tatoo i Oslo Spektrum tidligere i mai ligger på bordet. Her har han vært kunstnerisk leder siden starten i 1996.

I sommer venter åpnings- eller avslutningskonserten på jazzfestivalen i Molde sammen med Karin Krog, deretter Canal Street-festivalen i Arendal og Oslo Jazz festival i august.
Ryktet om trombonisten og komponisten Frode Thingnæs spredde seg ut over landets grenser. I 1975 fikk han tilbud om å bli trombonist og arrangør i Count Basies orkester.

Vikar for Kampegutta

– Du takket nei til en av 1900-tallets fremste orkesterledere. Det er ikke lett å forstå?
– Count Basies impressario ringte til alle døgnets tider. Det var snakk om en 13 måneders kontrakt, men jeg hadde ikke lyst til å spille den samme musikken så lenge.

– Jeg foreslo en kontrakt på tre måneder, men det var ikke interessant, så da takket jeg nei. Jeg hadde jo så mange jern i ilden her hjemme og har aldri angret.

– Men du sa ja takk til et evig vikariat som dirigent i myteomspunne Kampen janitsjar?
Et bredt smil innleder forklaringen.
– Da jeg ble spurt om å dirigere Kampegutta for 36 år siden sa jeg at jeg kunne bli til de fant en annen. Jeg vet ikke om de har lett, men det har vært en hyggelig vikarperiode, hvor jeg også er blitt utnevnt til æresmedlem i korpset.

– De setter pris på deg i USA også. Delstaten Louisiana og byen New Orleans har utnevnt deg til æresborger?

– Jeg glemmer aldri da jeg fikk æresbevisningen i New Orleans. Jeg sto ved siden av en kortvokst mann med italiensk utseende som sa til meg: «This will keep you out of jail», storler Frode Thingnæs.

– Jeg følte meg forpliktet til å hjelpe til da orkanen Katrina rammet New Orleans i 2005. Da gjorde vi mange konserter i Norge til inntekt for befolkningen i byen.

Mangfoldig

Han har spilt med de store i Norge og internasjonalt, har samarbeidet med symfoniorkestre og storband over hele Europa, vært orkesterleder og arrangør for en lang rekke radio- og tv-programmer, mottatt Spellemannsprisen, vunnet norsk Melodi Grand Prix, dirigerte under OL på Lillehammer, har skrevet musikken til «Flåklypaballetten» og er tildelt Kongens gull for sin mangfoldige innsats for norsk musikkliv. Det er lettere å nevne det han ikke har vært med på i norsk musikkliv.

– Når slapper du av?
– Med golf, som jeg har holdt på med i 25 år. Har nettopp vært i Skottland med golfgjengen, som blant annet består av Knut Lystad, Benny Borg og Filip Kruse. Jeg holder et greit gjennomsnittsnivå.

– Men det var så vidt vi kom hjem gitt, bare få timer før askeskyen lammet flyplassen i Edinburgh. Tenk om jeg ikke hadde rukket min egen feiring.

Publisert torsdag 20. mai 2010 kl. 14:26.
Sist oppdatert torsdag 20. mai 2010 kl. 14:26.