Kirsten og og Helge fant sitt Afrika

SKI/AFRIKA: Første møte med kontinentet var i 2006. Avreisedagen fikk Helge en hjemmelekse: Han skulle bygge biogassanlegg i Tanzania. Nå koker kvinnene mat på gass fra biogassanlegget til bibelskolen i Kiabakari, mens Underland planlegger to nye anlegg andre steder i Afrika. Kirsten har nettopp kommet hjem fra Kenya hvor hun blant annet så til at det går bra med Daniels safariselskap, som hun har bidratt til å opprette. Flere ganger i året er de i Afrika. Reisekofferten er alltid full av brukt tøy og tiltrengt utstyr. På hjemvei består bagasjen av kurver og tau de har kjøpt av folk de hjelper.
Kirsten ler:
– Før slet jeg forgjeves for å få med Helge til Madeira. Tre timer i fly var altfor langt! Nå drar vi til Afrika tre-fire ganger i året.
– Ja. Tenerife var «waste of money», sier Helge tørt.

Ikke ferdig.

Før turen i 2006 var Afrika ensbetydende med elendighetshistoriene på fjernsyn også for ekteparet Underland.
– Vi kom dit første gang som ledsagere for min far, Johannes Markhus. Han er med i Norsk Luthersk Misjonssamband, og skulle ned for å se på misjonsmarkene. Men ville ikke reise alene, forklarer Kirsten.
Siste dagen kom de til Kiabakari Bibelskole i Tanzania.
– Rektor klaget over vannforsyningen og ønsket seg svære vannanlegg.
Helge, som er sivilingeniør med VVS som fag, kunne ikke dy seg da han så vannlekkasjer og sløsing med vann.
– Først må dere tette alle vannrør, spare på vannet, sørge for gjenbruk og etablere biogassanlegg, sa jeg.
Og så skulle vi hjem.
Hjemmeleksen startet allerede på flyet.
– Måtte bare lese mer om biogassanlegg. Vel hjemme tok jeg kontakt med en gjesteprofessor på UMB. Jeg tegnet skissene. Professoren kvalitetssikret. Svigerfar, Johannes, ble utpekt som byggeleder.
– Han er pensjonist, og kan ikke bare sitte på eldresenteret og drikke subsidiert pensjonistkaffe, flirer Helge.

50-årsfeiring.

Bibelskolen var skeptisk til biogassanlegget. De fryktet at det ble dyrt. Kirsten kunne forsikre:
– Vi finansierer!
– Hvordan?
Helge humrer:
– Jeg har for eksempel feiret 50-årsdagen min tre ganger. Hun kjøpte champagne og jeg samlet inn penger. Dessuten har vi blitt invitert til mange misjonsmøter hvor vi fikk kollekt og loddet ut varer vi har kjøpt i Afrika. Totalt samlet vi inn 100.000 kroner.
I april i år sto anlegget ferdig.
– Å oppleve at det virker. Få gassblusset til å brenne. Se kvinnene koke på gass fremfor ved. Det er kjempestort! sier Helge.
Biogassen er ikke minst helsefremmende for kvinnene, som har fyrt med ved i røykfylte hytter uten pipe.

Tiårsperspektiv.

I utgangspunktet trodde de det skulle bli med biogassanlegget på bibelskolen. Men da hadde de ikke regnet med Daniel, deres sjåfør, tolk og husvert. Han var 45 år og hadde drevet som safariguide i 15 år. Drømmen var å starte eget selskap. Kirsten trodde på ham og fikk med seg 15 bidragsytere til å gi ham et mikrolån på 140.000 kroner for å kjøpe bil. I tillegg har han fått PC med internett, telefon, hjemmeside og mange timers rådgiving. Han har allerede begynt å nedbetale lånet.
Sammen med Kirstens foreldre, Johannes og Liv, har Underlands startet foreningen Hjelp til selvhjelp i Afrika.
– Vi er bare oss fire, og vil aldri bli større enn at vi knytter personlige kontakter og sørger for lokal forankring i alt vi gjør.
Nå har foreningen inne en søknad om 300.000 kroner hos NORAD. Formålet er å bygge biogassanlegg ved døveskolen nær Victoriasjøen i Kenya. I tillegg planlegger de tilsvarende anlegg i Kitui i en fattig del av Kenya. Her vil de i sterk grad involvere lokalbefolkningen, og ser prosjektet i et tiårsperspektiv.
–Så vi vet hva vi har å gjøre som pensjonister, smiler Kirsten.

Forandret.

Fortsatt er det lenge til ingeniøren Helge og revisoren Kirsten pensjoneres. Så hvor tar de tiden fra?
– Vi ser ikke på Hotell Cesar, og vi spiller ikke golf, blunker Helge, som også sitter i kommunestyret i Ski. Kirsten supplerer:
– De tre guttene våre er blitt store. Og dette er jo så spennende og givende! Så totalt annerledes, samtidig som vi fikk så god kontakt med lokalbefolkningen. Og vi ser hvor lett det er å hjelpe!
De er ikke i tvil om at Afrika har forandret dem.
– Det gir et nytt perspektiv. Når vi kommer hjem, er vi veldig tomme. Kontrastene er så enorme, fra kirurgen som opererte en kvinne som døde fordi han ikke hadde tråd å sy henne igjen med, til kolleger her hjemme som klager på at ventilasjonsanlegget på kontoret suser. Det er mye vi ikke bryr oss om lenger.
Men Afrika blir de ikke ferdig med.