Ole Paus er på tur med «Paus synger Paus».
Smakfullt klønete
«Jeg bare skulle inn her, og så snubla jeg litt også...» mumlet Ole Paus etter entreen frem til en halvfull sal i Ski fredag.
Det er sjelfullt det Ole Paus gjør, selv om stemmen brister ustanselig. FOTO: ODD INGE RAND.
Følg Østlandets Blad på Facebook:
SKI: Ole Paus er et sterkt navn i norsk sammenheng, men i Ski fylte han bare opp Rådhusteatret halvveis. Etter en klønete og noe vittig entré dro han oss inn i hans univers av meget skjør vokal, men sterke tekster.
Nygammelt
Hans nye album «Paus synger Paus» er et utvalg av hans egne gamle sanger gjort på ny. Bandet med Sveinung Hovensjø på bass, Per Kolstad på tangenter, Hallvard Kausland på gitar og Rune Arnesen på trommer er stillferdige og disiplinerte. Arnesen er motoren i det hele, og leker seg igjennom konserten.
Wesenlund
Ole Paus snakker omtrent som Rolf Wesenlund mellom sangene. Halve setninger, mumling og merkelig timing. Han er kanskje mer tilstede i låtene enn i mellom men presenterer tørrvittige poenger om både Jan Thomas, gladkristne og det å bli gammel. Det fungerer imidlertid, og Paus spiller rollen som seg selv fullt ut.
Vanskelige låtvalg
En artist som Ole Paus har nærmest for mye å ta av når han skal komponere et konsertrepertoar. Det ble mye fra den nye platen, med «Si farvel til mamma», «Alltid en dråpe igjen» og «Mitt lille land». Han kunne gjerne byttet ut «Kokken Tor» av deLillos og «Splitter pine» av DumDum Boys med sine helt egne «Mæsjen og påsjen» eller «I en sofa fra IKEA», men 90 minutter med Ole Paus er sjelden noe annet enn kvalitetstid uansett.
