Fremdeles hissige fem år etter

Fremdeles gråter Rocke-Norge over tapet av Gluecifer. Samtlige av disse bør ha The Dirty Callahans i samlingen.
Odd Inge Rand
Publisert 26.03.2009 kl 00:00 Oppdatert 22.02.2010 kl 14:54

Tips en venn på e-post:



The Dirty Callahans andre langspiller kommer hele fem år etter den forrige, som hadde den slående tittelen "Fucked Up And Standing". "Stepping On Toes" følger i et enda mer bredbent fotspor, og selv om bandet annonserer mer variasjon er det rett-frem-rock som gjelder. Albumet byr på 12 rockelåter, alle like kompromissløse og ukompliserte.

Slektskapet til Gluecifer er nevnt, og Callahans har også fått hjelp av Raldo Useless og Stu Manx fra Norges havarerte rockestolthet. Produksjonsmessig har man tatt godt vare på energien dette bandet leverer live, og produsent Sondre Larssen byr på en forløsende og brutal rockeopplevelse. Vokalist Kjetil Andresen er til og med hakket hvassere enn Gluecifers Biff Malibu, og har en breial troverdighet som kler låtene. Låtene blir banket ut i et formidabelt tempo, fra fengende "Don't Try To Fight It" til Morten Løw og Peder Wandems gitarer duellerer smakfullt og tidløst på avslutningen "Dead Women". En knalltøff rockeplate, fra et band som er på vei opp i eliteserien.