Enebakks Seigmen

«Måneskinn og Tåke» høres ut som om Moys er Ytre Enebakks svar på Seigmen. Plata er spekket med låtmessige høydepunkter.

Bare så synd at produksjonen grenser mot demostandard, for hvis dette også hadde hatt nok brodd i produksjonen kunne det blitt ett av årets tøffeste rockeutgivelser. «Uvær» setter standarden, og «Benløs» og «Miserere» følger pent opp med Øyvind Henriksens tunge gitarer og Henning Bergersens stemme som er full av nerve.

Sistnevnte er både smakfullt og irriterende ute av pitch noen ganger, men bedre ekte enn autotune-konstruert.

Platen byr også på låter litt på siden av primærsoundet, der «Sjukdom» står frem som ett av albumets beste spor. Her kommer også Ragnhild Jølsens tekster bedre frem. «Sannhetens Øyne» er også en ballade som sliter ut «repeat»-knappen på en plate ellers spekket med musikalsk kvalitet.

Hadde produksjonen stått i stil ville vi hatt en klassiker.