Dette gjorde Drømtorp-elevene i Kenya

SKI/KENYA: Vår første dag i Kenya gikk med til å feire Mysa sitt 25års jubileum. Mysa er en organisasjon for barn og ungdom, der de kan holde på med sport, fotografi, dans, teater, og lærer om HIV og AIDS.

Måtte jobbe for å kunne spille fotball

Fotball var utgangspunktet for barneaktivitetene, men etter hvert har det kommet flere, som nevnt over. tre til fire år etter oppstarten, var Mysa klare for Norway Cup, og har deltatt 21 ganger siden. Det er 1600 fotballag, med ca. 20 personer på hvert lag. Munroe ville utnytte muligheten, og laget et system hvor barna måtte samle poeng for å få spille fotball. En av oppgavene var å plukke søppel i nærområdet.

Fattigdom = lathet

Kenyanerne ser på fattigdom som lathet, men hvis man jobber hardt for det man ønsker, vil man oppnå noe stort. Både jenter og gutter er velkomne til å delta i aktivitetene.
Klokken 9 på morgenen, den første dagen, ble vi kjørt til Mysa, hvor glade fjes, og god stemning møtte oss. Vi skrev oss inn i gjesteboka, og fikk dagsprogrammet. En hjelpsom dame, viste oss rundt på området, og fortalte litt om hvordan Mysa drives. Det var et hav av barn som hadde møtt opp på fotballbanen, klare til dagens underholdning.

Vi startet som tilskuere, men etter hvert tok vi frem kameraene og knipset i vei. I en gjeng av små, nysgjerrige barn, sto vi og viste frem bilder vi hadde tatt av dem. Det var ikke lett å få tatt portretter, når femten unger kjemper om plassen foran linsa samtidig. Det ble en god del bilder, og barna var utrolig glade for oppmerksomheten. Flere viste interesse for fotografi, og fikk prøve litt selv. Andre var mer opptatt av å vise seg frem, og utføre akrobatikk. Vi merket veldig godt at fokuset var rettet mot barna, og at det var de som sto i sentrum.

Det var lett å få en tilknytning til de søte, små som gjerne ville ha en klem, eller en hånd å holde i. Noen av ungene klatret inn i bilen vår idet vi skulle reise. Det var med et tungt hjerte vi lukket bildørene, og vinket farvel.

– The sun gives hope, hope to seeing a better tomorrow, a tomorrow that has positive change, a change of peace, love and unity, Ruth Wanjiru (18).

Slummen kan ikke beskrives

Som de som har vært i Kenya før hadde fortalt oss, kan ikke slummen beskrives. Den må oppleves. Det første vi gjorde denne dagen, var å besøke en kirke i et av de minste slumområdene. Der hørte vi på bibelopplesninger, sang og fikk oppvisning i livlig dans. Gudstjenestens hovedtema handlet om menneskets indre styrke. Man skulle være et godt menneske innenfra ved hjelp av troen på Gud. Det som gjorde størst inntrykk, var stemningen og energien fra menneskene. Vi hadde fått i oppgave å fremføre en sang for forsamlingen, som resulterte i applaus og latter.

Da gudstjenesten var over, dro vi videre inn i slummen. Der ble vi møtt av gjørme, hus av blikkplater og søppel i gatene. Men i all elendigheten møtte vi også mennesker med livsglød og håp. Spesielt barna viste oss at omstendighetene ikke påvirket humøret. De eldre møtte oss og det dyre utstyret vårt med noen ganske andre blikk enn barna. Tanken på at det lille vi bar med oss, sannsynligvis var verdt mer enn alt menneskene vi passerte eide, gjorde situasjonen vår ganske ubehagelig. Det var ikke en opplevelse vi ville gjenta. Følelsen av å gå på omvisning i hagen til folk, og å ta bilder av dem som om vi skulle vært på museum var ikke gøy.

Hadde vært på utveksling i Norge

Etter en lang dag gjennom slummen, ble vi invitert til Johannes og hans familie. Johannes var utvekslingsstudent i Norge for tre år siden og ville nå invitere oss til sitt eget hjem. Vi ble tatt i mot med åpne armer og takknemlighet. Stuen vi satt i var liten, mørk, og det hang hvite duker over alt. Der bodde Johannes med sine foreldre, og to søsken. Vi fikk alle en liten klump i halsen, og kunne ikke gjøre annet enn å smile høflig. Tanken på at rommet ikke var større en et typisk norsk baderom var kvalmende. Det viste seg at det ikke bare var barna som trengte indre styrke etter den dagen.

Hadde foto- og filmkurs for Kenyansk ungdom

En av hovedoppgavene våre var å ha et 3 dagers kurs med ungdom fra slummen i foto og film. Vi hadde med oss bilder som deltagerne skulle skrive litt om, og si hva slags følelser de fikk. Så delte vi ut en oppgave som gikk ut på å fotografere/filme til et ord. Rytme, hvile, å gi, venn, drøm. De fikk et ord og et digitalkamera hver, og gikk hjem for å ta bilder.

Ruth Wanjiru var en av ungdommene vi underviste i foto. Hun fikk ordet “give”, og satte det i en helt annen sammenheng, enn det vi ville gjort her hjemme. Det var utrolig å se hvor reflekterte og begrunnende alle var over bildene sine. Vi som tar det for gitt at vi har tilgang til alt utstyret vi trenger, og klager over at kameraet vårt ikke er det nyeste. Det var nesten litt flaut å sitte der og høre på en såpass moden refleksjon.

Alle ble rørt da vi spurte dem om hvorfor de liker fotografi. De sa at å ta bilder skaper dem som person, at det hjelper dem å se det positive i hverdagen. At de kan ta vare på minner, situasjoner og venner rundt dem. Da vi så bildene som elevene hadde tatt, ble alle ble litt satt ut. Bildene hadde så dype meninger og uttrykk. Vi forventet kanskje et par gode bilder, men resultatet var helt slående. Det var en veldig inspirerende opplevelse. Vi lærte at det absolutt ikke kommer an på kameraet, men fotografen. Vi er fortsatt litt sjokkerte.

Gledelig mottatt og ønsket velkommen

En av de vi fikk besøke i Kenya var Tunnie. Hun er en dame som Drømtorp vgs har hatt mye kontakt med gjennom årene. Hun er en alenemor til tre barn, og ett barnebarn. For ti år siden mistet hun mannen sin, og ble nødt til å oppdra barna på egen hånd. Hun har siden sørget for at alle tre har fullført universitetet.
Hver morgen må hun dra hjemmefra halv fem, for å komme til skolen, hvor hun er rektor, innen halv åtte. Det tar lang tid å reise på grunn av trafikken, og hun er ikke hjemme igjen før halv ni på kvelden. I tillegg underviser hun på et universitet.

Tunnie kommer opprinnelig fra en gård, hvor hennes 87 år gamle mor fortsatt jobber. Hun kaller gården for sitt hjem, og hennes “townhouse” en midlertidig bolig, mens hun underviser. Hun bor i en “estate”, i et inngjerdet område, som ligger i en finere del av byen. Dette har hun oppnådd ved å jobbe hardt. Tunnie merker stor forskjell på seg selv og sine barn. Hun er oppdratt til hardt gårdsarbeid, mens hennes barn ikke kan noe om gårdslivet, og har ikke samme tilknytning/interesse.

Da vi kom inn i bakgården hennes, ble vi gledelig mottatt, og ønsket velkommen. Hun hadde forberedt utrolig mye forskjellig mat i flere timer, og var tydelig stolt av hjemmet sitt, og å få besøk. Hun var veldig ydmyk, og var kun opptatt av vårt velbehag. Hjemmet hennes virket veldig åpent, og guidene, sjåførene, og andre venner fra Kenya fikk også mat. Det var heller ikke mangel på drikke, og hun presiserte ofte at hun hadde mye mer på kjøkkenet. Vi merket utrolig godt forskjellen på kenyansk og norsk gjestfrihet. Når var sist gang noen av oss inviterte halve nabolaget på middag? Det var trist å forlate Tunnie etter en slik ettermiddag. Hun kunne ikke få presisert nok at vi måtte komme tilbake og bo hos henne neste gang vi var i Kenya. Et tilbud som fristet mange av oss.

Vanskelig å si farvel

Å forlate alle de menneskene vi hadde blitt kjent med i løpet av oppholdet var veldig vanskelig. Det føltes så rart å si ha det etter alle opplevelsene vi har vært igjennom, det vi har sett, og lært. Alt var så annerledes enn det vi hadde forventet oss, både på godt og vondt. Å sette seg ned og prøve å forklare Kenya, følelsene, stemningen og miljøet, er helt umulig. Man skjønner ikke hvor fantastisk, og vanskelig, det er med mindre man har opplevd det selv på nært hold.

En av elevene våre beskrev bildene sine som vakre, og her har vi noe å lære. Vi vil være stolte av arbeidet vårt, og ikke bare fokusere på det negative. Vi ønsker å verdsette det vi har. En ung jente fortalte oss om hvor lite huset hennes var og lurte på hvordan vi bodde. Alt er relativt. Vi har møtt menneskene som sitter og lager mange av våre luksusvarer og sett arbeidet som ligger bak. Vi ønsker å møte mennesker med mer åpenhet og færre fordommer. Vi har fått utallige klemmer disse dagene, og kanskje har vi fått et nytt syn på omsorg.

Skal klassen din på utlandstur? Ta kontakt med oss på ured@oblad.no

Filmen og teksten er laget av elevene fra Drømtorp videregående skole som har vært i Kenya. (Red. anm. Marius Olsen er del av uRed)