Gå til sidens hovedinnhold

22. juli – Et angrep på demokratiet

Angrepene 22. juli 2011 var en grotesk oppvisning i menneskelig ondskap. Uskyldige mennesker mistet livene sine for noe så fundamentalt banalt som politiske uenigheter.

Dette var et konkret angrep på demokratiet og demokratiske verdier som ytringsfriheten og organisasjonsfriheten. Ungdommene på Utøya og menneskene i regjeringskvartalet ble brutalt drept mens de deltok i den demokratiske prosessen. AUF-erne gjorde intet mer enn å praktisere ytringsfriheten sin, da deres stemmer på utilbørlig vis ble kneblet for godt. Vi skylder de døde å forsvare våre demokratiske verdier mot alle trusler, men angrepene blottla allikevel flere fatale feil med disse verdiene – ytringsfriheten, organisasjonsfriheten, et cetera; det kunne plausibelt argumenteres for at disse rettighetene hadde tilrettelagt for Breiviks radikalisering og påfølgende angrep. Dermed oppstår spørsmålet: dersom disse grunnleggende demokratiske verdiene kan korrumperes eller brukes som virkemidler for anti-demokratiske agendaer – er de da verdt å forsvare? Dersom disse verdiene skal holdes opprettholdes, må ikke deres omfang begrenses? Ta ytringsfriheten som eksempel: hvor langt er vi villige til å gå for å beskytte denne uunnværlige demokratiske verdien?

Fritt Ords skrivekonkurranse

Fritt Ord-konkurransen for videregående skoler er en årlig konkurranse der elever utformer bidrag om ytringsfrihet og demokrati. Temaet for året 2020/21 er 22. juli.

Einar Isaksens tekst er kåret til den beste skrevet av elever ved Roald Amundsen vgs.

Demokrati kan ikke eksistere uten ytringsfrihet. Fremdeles er det nødvendig å ha en debatt om hvor langt disse frihetene strekker seg. Angrepene 22. juli 2011 gjorde denne nødvendigheten mer evident enn noen gang. 77 menneskeliv gikk tapt, og morderens manifest, «2083 - A European Declaration of Independence”, er åpent for offentligheten. Mennesker med en høyreradikal tilnærming leser og lar seg inspirere av det; mannen som stod bak terrorangrepet i Christchurch, New Zealand i 2019, hevdet å være inspirert av Breiviks manifest (Urix, 2019). Spørsmålet er uunngåelig: hadde angrepet funnet sted dersom manifestet ikke var tilgjengelig for offentligheten? Det er umulig å si, dog finnes det dem som mener svaret er åpenlyst. Det levner liten tvil om at mennesker har dødd som en konsekvens av ytringsfriheten. Uten tilgang på høyreekstremistisk propaganda er det ikke sikkert at Breivik ville blitt radikalisert, og dersom han ikke hadde blitt radikalisert er det ikke gitt at Christchurch-terroristen hadde blitt det. Det samme gjelder for alle typer ekstremisme; dersom en ikke blir eksponert for ekstreme holdninger er det vanskelig å adoptere dem.

Ytringsfriheten er en antikk idé, men det var først under opplysningstiden at man begynte å se på den som en forutsetning for frihet. John Locke, Jean-Jaques Rousseau, Immanuel Kant – de så alle på ytringsfrihet som et premiss for et velfungerende samfunn. Voltaire, mannen som definerte opplysningstiden, ga det berømte sitatet: “Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det”. Dette er essensen av hva ytringsfriheten handler om – retten til å dele ens mening uten frykt for represjon. Etter å ha blitt forskanset som en grunnleggende rettighet av USA og den franske nasjonalforsamlingen i 1789 har ytringsfriheten blitt sett på som avgjørende for et demokratisk styresett. Breivik angrep ytringsfriheten, og dermed angrep han kjernen av demokratiet vårt. Demokratiet, som så mange mennesker har dødd for å anskaffe og forsvare. Paradoksalt nok er Breivik en av dem som nyter best av demokratiets frukter. I mange autoritære regimer var og er politisk dissidens i seg selv en kapitalforseelse; terror mot regjeringskvartalet og det regjerende partiets ungdomsorganisasjon ville ført til umiddelbar henrettelse og fortrenging av hendelsenes eksistens. Breivik hevdet å være en forsvarer av europeiske verdier og europeisk levemåte. Det er derfor ironisk at han valgte å angripe den helligste av europeiske verdier: demokratiet.

Vi skal være takknemlige for at vi bor i et samfunn der individenes grunnleggende rettigheter ivaretas - mange har ofret alt for å få oss hit. Demokratiet virker trygt forankret i den norske psyken, likevel er det ikke av den grunn gitt at det vil bestå for alltid. Dersom menn som Breivik får viljen sin vil demokratiet være tapt. Vi kan derfor ikke ha en reaktiv holdning ovenfor slike trusler - proaktive tiltak mot anti-demokratiske krefter er helt nødvendige for å hindre den tilsynelatende økende trusselen fra religiøs og ideologisk ekstremisme. Høyreekstremister og jihadister sprer i dag frykt i demokratiske bastioner over hele Vesten. Verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet revurderes. Det er slik ekstremistene svekker demokratiet – ta jihadisme som et eksempel. Jihadistene ønsker å fremme ekstreme tolkninger av Koranen, og ikke bare er de villige til å dø for saken sin, de aktivt søker det. Deres handlinger skaper anti-islamske sentimenter i hele Vesten. Disse følelsene er i seg selv en trussel mot religionsfriheten, og de bygger også opp under høyreekstreme organisasjoner som truer demokratiet i sin helhet.

Religion og ekstremisme er knyttet tett sammen. De formene for voldelig ekstremisme som utgjør den største trusselen mot demokratiet i dag, jihadisme og høyreekstremisme, er i stor grad basert på religiøse konflikter. Det at religioner som i utgangspunktet fremmer fred og nestekjærlighet fører til så mye lidelse og død er et enormt paradoks, men slettes ikke uforklarlig. Teologi har alltid vært et påskudd for krig og andre onder. Det finnes mange abstrakte idéer som kan overbevise mennesker om å drepe, men religion har derimot det svært farlige potensialet til å overbevise mennesker om å ofre sitt eget liv. Dette gjelder alle religioner; løftet om posthume belønninger veier for fanatikere tyngre enn deres nåværende liv. Religion er på ingen måte det eneste som kan radikalisere mennesker til et punkt hvor de er villige til å dø for det de tror på, men det er den eneste veien til ekstremisme hvor døden ikke er kulminasjonen av ens strabaser. Om du er en fanatisk ideolog ofrer du ikke livet ditt for å oppnå en bedre eksistens for deg selv, men for saken du tror på. Religiøs fanatisme gir på sin side løftet om en belønning bedre enn selve livet, og trenger derfor ikke å være basert på altruistiske holdninger, hvilket ideologisk fanatisme ofte er. Man kan av den grunn velge å ofre livet sitt for religion av utelukkende egoistiske årsaker. Dersom en hengir seg fullstendig til en tro, og agerer i overbevisning om at en har solid moralsk grunnlag, om ikke plikt, for å utføre de handlingene en gjør, er det ingen grunn til at en ikke skal kunne drepe både andre og seg selv. Hvis livet på jorda kun er en midlertidig påskjønnelse, er det ingen grunn til å bevare det – enten det gjelder ditt eget eller andres liv. Hvorfor skal en ekstremistisk kristen eller muslim ikke anse blasfemi mot den ene sanne tro som en forbrytelse mot Gud? Og dersom noen begår en forbrytelse mot Gud, er det ikke da din moralske plikt å sørge for rettferdighet?

Breviks angrep var inspirert av muslimhat, og høyreekstremistisk ideologi er i seg selv basert på hat mot visse religiøse og etniske grupper. Nazistene utnyttet de underliggende anti-sionistiske holdningene i Europa for først å komme til makten i Tyskland, og deretter nærmest erobre hele kontinentet. Det er for en observant observatør helt logisk at moderne høyreekstremister bruker religion som et påskudd for autokrati. For simple populistiske budskap som dem ytre høyre fremmer er xenofobi et perfekt virkemiddel. Hat og frykt ovenfor dem som er annerledes fra en selv brukes til å rekruttere medlemmer til organisasjoner som Nordfront og Nordisk Motstandsbevegelse, og når man først er involvert i radikale miljøer er veien til voldelig ekstremisme skummelt kort. Breiviks visjon om moderne tempelriddere som skulle forsvare Europa fra påstått islamisering er et godt eksempel på feilaktig religiøs idealisme.

Det er kanskje ungdommelig naivitet eller impulsiv optimisme, men det er ingen rasjonell grunn til at mennesker skal fortsette å drepe hverandre over abstrakte konsepter som religion og ideologi. Historien taler kanskje imot det synspunktet – mennesker har alltid drept hverandre over abstraksjoner som landegrenser, religion, etc. I teorien er det fullt mulig å få en fullstendig slutt på voldelig ekstremisme - men i alle fall for øyeblikket er dette ingenting mer enn en fjern, utopisk fantasi. Om det enn er for ambisiøst å ville fullstendig utrydde voldelig ekstremisme, er å bevare demokratiet alt annet enn ambisiøst. Demokratisk styreform er unektelig helt nødvendig for innbyggernes frihet. Et hvert demokrati som faller tilbake til tyranni er et steg bakover for menneskeheten.

Jeg tror famlende tiltro er den største utfordringen demokratiet står ovenfor. Mistillit skaper en ond spiral; færre deltar i valg, demokratiet blir mindre representativt og dermed blir enda flere fremmedgjort fra den demokratiske prosessen. Manglende tiltro kan føre til at man begynner å se på alternativer til demokratiet – alternativer som autoritær høyreekstremisme.

Grunnleggende demokratiske verdier som ytringsfrihet og religionsfrihet utnyttes kanskje av anti-demokratiske krefter, men det er allikevel imperativt at de forsvares. Selv om de muligens er mangelfulle er de helt nødvendige for demokratiet eksistens – enten en liker det eller ei, et demokrati er ikke et demokrati dersom en ikke har ytringsfrihet. Det kan likevel diskuteres hvor omfattende disse rettighetene bør være. Det er vanskelig å gi en definitiv definisjon av abstrakte konsepter som ytringsfrihet – ergo er det også vanskelig å forsøke å definere dens omfang. Jeg har problemer med å si at ytringsfriheten, slik jeg tolker den, bør strammes inn. Hvem har retten til å definere hva som tolkes som ok å si og hva som ikke gjør det? Ærekrenkelse, trusler, osv., er allerede ulovlig – dersom vi strammer inn ytterligere risikerer vi å undergrave denne avgjørende demokratiske rettigheten, og dermed hele demokratiet.

Det er innlysende at demokratiets bærebjelker må forsvares, for dersom fundamentet visner hen risikerer vi at hele demokratiet kollapser. Når det kommer til viktigheten av å forsvare ytringsfriheten sier jeg meg enig med Voltaire. Sterkere demokratiske verdier forsterker demokratiet. Beklageligvis er det ikke gitt at et sterkere demokrati vil få slutt på voldelig ekstremisme. Men om styrking av demokratiet ikke nødvendigvis vil hindre et nytt 22. juli, vil det hindre Breiviks visjon å bli virkelighet. Det å opprettholde et fritt og mangfoldig samfunn, og dermed nekte Breiviks avskyelige visjon å bli til virkelighet, er den beste måten å hedre de 77 sjelene som ble fratatt livet for snart 10 år siden.

Kommentarer til denne saken