«Måneskinn og Tåke» er blitt noen måneder, og låtene derfra storkoser seg imidlertid i liveformatet. Bastant, dystert og blytungt.
Garasjelyd
At konserten ble en litt slitsom lydaffære må studentersamfunnets lydtekniker ta på sin kappe. Trommene var bøttete, bassen var bare grøt, og gitardetaljene ble sugd inn i et lydbilde av mellomtone som ble servert et publikum som var tilstede i det ene øyeblikket, for så å forsvinne i det andre. Konsertmotivasjonen var med andre ord ikke helt tilstede på Halvors Hybel denne kvelden.
Viste styrke
Grelle arbeidsforhold tatt i betraktning, fra scenekanten er Moys et band som gjør sitt ytterste for at Ragnhild Jølsens tekster og deres ellers blytunge uttrykk skal føles på kroppen. Åpningen med «Uvær» og senere «Den Røde Fasan Av Gull» var mektige. «Sjukdom» var imidlertid en låt de kunne ha beholdt i plateversjon, da den med sin luftige form hadde gitt konserten litt mer dynamikk i Ås. Men med den lydkvaliteten husets folk disket opp med denne kvelden, kunne den fort blitt et antiklimaks.
Tett rockeband
Moys har etterhvert bak seg noen år på scenen sammen. Det er enkelt å høre, og en gammel låt som 12 år gamle «Skygger» var et av høydepunktene. Det er energisk, tett og buldrende. Litt mer aktivitet på scenen kunne det vært, spesielt ute på kantene. Henning Bergersen forsvinner imidertid inn i Moys sitt musikalske univers og kler frontmannrollen. Om de på kantene også viser litt mer at det er gøy å spille knalltøffe rockelåter blir smittefaren stor når den beveger seg utover mot publikum. Koden til Ås-publikumet ble kanskje ikke løst fredag, men Moys er likefullt et band som ikke lar seg velte av verken dårlig lyd eller et snodig publikum. Men totalpakken en konsertopplevelse er var langt fra fullkommen i Ås fredag, til tross for at Moys leverte så godt de kunne.