– Mor hjelper meg å se lyspunkter

Astrid Ostorp har hjulpet datteren Hilde å se lyspunkter når det har vært som svartest. ØBs juleglede er en symbolsk takk.
FOTO: KARI KLØVSTAD

Astrid Ostorp har hjulpet datteren Hilde å se lyspunkter når det har vært som svartest. ØBs juleglede er en symbolsk takk. FOTO: KARI KLØVSTAD

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Da Hilde Ostorp (33) hadde sommerferie på Sørlandet som 16-åring, festet en flått seg på øyelokket hennes. Det satt varige spor. Nå vil hun gjerne takke moren for all hjelpen.

DEL

DRØBAK: Døren går opp i Arneborgveien. Astrid Ostorp er akkurat kommet hjem fra jobben som biblioteksjef i Drøbak, og ser fra datteren Hilde og over på ØBs blomsterbud.
– Her var det mange! Hilde ringte og spurte når hun kunne komme innom, men det ligner ikke henne å gjøre en avtale før hun besøker meg.
Nå forstår Astrid årsaken til lureriet.
Hilde Ostorp er en av de mange som har sendt et brev til ØB. Hun vil så gjerne takke moren med en juleglede. Fordi hun er enestående.
– Uten henne ville jeg ikke ha hatt en sjanse til å bli frisk, sier datteren.
Astrid Ostorp viser vei opp i den trivelige stuen, og vi får høre mer av historien.

Mye usikkerhet.

Hilde har vært syk siden hun var 16 år. Men det var for tre år siden det slo til for fullt.
Symptomene har lignet på MS. Kreftene er blitt borte i perioder, og det har også dratt seg på med lammelser.
– Det har tatt lang tid å få en diagnose. Jeg har vært fra lege til lege og inn og ut av sykehus, med masse plager, sier Hilde.
Det var på Tønsberg sykehus de til slutt fant ut hva som feilte henne. Der har de en spesialavdeling som kunne slå fast at Hilde lider av kronisk nevroborreliose. Sykdommen skyldes flåttbitt. Den rammer flere organer, og blant annet nervesystemet.
Familien har hytte på Sørlandet. De var vant til flått, men oppdaget for sent at Hilde hadde et kryp som hadde sugd seg fast i øyelokket. Flåtten ble fjernet med pinsett, men to måneder senere ble 16-åringen syk.

Måtte se lyspunkter.

Det har vært mye usikkerhet rundt hva som kunne feile Hilde. Det ble ikke enklere da far i huset døde for 15 år siden, så altfor tidlig.
– Men vi kunne ikke grave oss ned. Vi måtte hjelpe hverandre og prøve å tenke så positivt som mulig, sier Astrid med fast stemme.
– Har du vært redd?
Moren nikker, og da Hilde forteller hvor glad hun er for å ha hatt henne i alle de vanskelige stundene, svikter stemmen et øyeblikk, og hun blir blank i øynene.

Hjelp i Tyskland.

Selv om Hilde fikk stilt diagnosen ved Tønsberg sykehus, fikk hun avslag på behandling. Det var ikke plass. Hun har derfor funnet frem til en spesialist i Tyskland. Men der må hun betale både den dyre behandlingen og reisene selv.
– Mamma betaler for at jeg skal bli frisk. Nå tar jeg medisin intravenøst hver dag, og det kan ta fra ett til fire år før jeg er kvitt det hele. Problemet er at det tok så lang tid før jeg kom til behandling, sier Hilde.
Da vi var på besøk, kjente hun seg ekstra elendig.
– Jeg vet det vil ta lang tid, og jeg må være tålmodig. Alle som har vært gjennom denne behandlingen sier at jeg må holde ut, for det er normalt å bli verre, før det snur.
– Hilde er ei tøff jente, som har stått på. Men det er blitt så som så med utdanning, så nå håper vi hun får et normalt liv tilbake, sier Astrid Ostorp.

Sammen julaften.

Julaften møtes mor og datter sammen med flere i nær familie. Da blir det mølje på dagen, før pinnekjøtt og pakker.
– Jeg får se på formen om jeg går i kirken. Ellers setter jeg pris på at det blir stille og rolig, sier Hilde, og smiler svakt.
Så trekker hun pusten og smiler så det stråler over bordet.
– Det er stort det mor gjør for meg. Uten henne hadde jeg ikke hatt en sjanse til å bli frisk. Hun er enestående.

Artikkeltags