Begynte å gråte da hun så lappen fra datteren: – Har valgt å være åpen

ØSTLANDSPOSTEN: I et hvitt trehus på Torstrand fyrer Jeanette Kristin Gulliksen i ovnen. Babybilder av døtrene henger i rammer mellom lysslynger på veggen. Kjøkkenvifta synes knapt bak tegninger og varme beskjeder med hjerter rundt.

– Jeg har tenkt å være helt åpen med deg, sier hun til op.no.

– Fordi det å være mamma til disse to jentene er det største som har skjedd meg. De skal kunne spørre meg om det de lurer på. Det skal ikke være noen hemmeligheter.

Overraskelsen

Da Jeanette Kristin Gulliksen ble gravid med sitt første barn var hun 33 år, singel og ny i Larvik.

– Det var en uplanlagt graviditet etter et kortvarig forhold, sier hun.

– Jeg hadde nettopp kjøpt meg huset her på Torstrand og flyttet. Etter mange års vetrinærstudier i utlandet fikk jeg jobb i Larvik.

– Husker du hva du følte da graviditetstesten var positiv?

– Da det største sjokket hadde lagt seg, var jeg ganske raskt over på at dette her var noe jeg skulle få til. Jeg hadde hus, fast jobb og foreldre som ville hjelpe meg. Det var en sterk følelse av å være klar.

En ekte baby!

Rett før julen 2010 kom datteren Ariella til verden med et planlagt keisersnitt.

– Da jeg fikk henne opp til brystet, husker jeg så godt alle blodårene som strakte seg rundt på den lille kroppen, sier Jeanette.

– Jeg tenkte: Hun er jo en ekte baby! Det var plutselig så konkret og fysisk. Et nytt menneske.

– Hvordan var det å ha ansvaret alene?

– For meg har det egentlig aldri vært en tematikk, fordi jeg har vært alene helt fra begynnelsen av, svarer hun.

– Jeg vet ikke om noe annet. Men jeg kan huske noen ganger da mamma skulle passe jentene, og sykdom kom i veien. Den skuffelsen der slipper jeg i min hverdag. Det å bli frustrert over uinnfridde forventninger hos en partner. Selvfølgelig er det mye ansvar å oppdra barn alene, men det gir også frihet.

SuperSpeed

Allerede da Ariella var baby begynte Jeanette Kristin Gulliksen å søke opp klinikker i Danmark som tilbyr assistert befruktning til single. Først elleve år senere, i 2020, ble dette tillatt i Norge.

– Jeg er enebarn og var ganske bestemt på at jeg ville gjøre alt jeg kunne for å gi datteren min et søsken, sier Jeanette.

– På det tidspunktet var jeg i midten av trettiåra, singel og med et lite barn. Assistert befruktning var min sjanse til å få et barn nummer to.

– Hva konkret måtte du gjøre?

– Jeg var tilknyttet en klinikk i Århus. Jeg fikk beskjed om å ta hormonstimulerende midler før neste menstruasjon, og tester som viste når jeg hadde eggløsning. Den dagen jeg testet positivt på eggløsningstesten, dro jeg til en sjekk hos gynekolog her i Larvik for å se om noen av eggene var modne.

Dette første forsøket, da Ariella knapt var to år, viste to lovende egg på skjermen.

– Venninna mi og jeg kasta oss på SuperSpeed allerede samme dag. Det var nokså absurd alt sammen. Alt skjer fort. Du sitter der på båten, på en vanlig hverdag, og vet at i morgen kan du kanskje, forhåpentligvis, bli gravid.

Jeg gikk for en åpen donor. Noe som betyr at Adele kan få velge å vite hvem som er hennes biologiske far, om hun ønsker det. Det må bli hennes valg når den tid kommer, ikke mitt

Jeanette Kristin Gulliksen

Flaks

Donor hadde Jeanette Kristin Gulliksen valgt ut på forhånd.

– Det som var viktigst for meg var at den nye babyen skulle ligne på søsteren sin. Jeg navigerte etter det, forklarer hun.

– Jeg gikk for en åpen donor. Noe som betyr at Adele kan få velge å vite hvem som er hennes biologiske far, om hun ønsker det. Det må bli hennes valg når den tid kommer, ikke mitt.

Et par uker etter turen til Danmark, satt Jeanette hjemme i sofaen på Torstrand og jobbet.

– Det var helt merkelig. Men jeg fikk sånne kilinger nederst i magen. Jeg tror jeg sa høyt til meg selv at «nå er jeg gravid».

To dager senere sto hun med en positiv graviditetstest i hånda.

– Det gikk. På første forsøk.

– Husker du hva du tenkte?

– At nå har jeg hatt skikkelig, skikkelig flaks!

I desember 2013 ble Jeanette Kristin Gulliksen mamma for andre gang.

– Barseltiden var helt nydelig. Jeg var jo sliten som alle andre, men vi hadde en rytme i familien som fungerte kjempebra. Jeg stelte babyen og Ariella gjorde det samme med dukken sin. Hun har alltid hatt en stor ansvarsfølelse for sin søster.

Da barna var ett år og fire år, startet veterinæren opp egen praksis på Østre Halsen.

– Det var tøft, jeg skal ikke si noe annet. Men foreldrene mine flyttet fra Kongsberg til Larvik og har vært en utrolig stor hjelp. Jentene mine har ikke hatt en farsfigur i huset, men de har en veldig tilstedeværende Mossa og Mommo. Jeg hadde ikke fått til to små barn og egen praksis alene, så jeg er takknemlig for at de har stilt opp for oss på den fantastiske måten de har gjort i over tolv år.

Lappen

Nå slår eldstedatter Ariella mamma Jeanette i Rummy og er på leirskole alene i ei uke. I huset på Torstrand er det akebrett i bakgården, to små kattunger under varme pledd i gangen, og spor av døtrene overalt.

– Vi er flinke på å si at vi er glade i hverandre i vår familie, sier mamma Jeanette.

– Å vise takknemlighet har jeg vært opptatt av som forelder. Det vil alltid komme situasjoner som er vanskelige. Livet er ikke rett fram. At du likevel kan se glede i små ting, mener jeg er en styrke.

Hun tar fram et bilde på telefonen.

– Jentene var med meg på jobb for noen uker siden. Dagen etter oppdaget jeg at det lå en lapp igjen på pulten min.

Med skjev håndskrift sto det: «Til mamma. Jeg elsker deg. Du er veldig flink. Fra Ariella.»

– Jeg leste og tårene begynte bare å renne. Jeg føler meg privilegert som får lov til å følge disse jentene, se hvem de blir, hva de ønsker å bruke livene sine på.

– Hvordan er det å være familie sånn dere er?

– Vi kjenner ikke til et alternativ og har heller aldri opplevd noe stigma eller fordommer mot måten vi har blitt en familie på, svarer Jeanette Kristin Gulliksen.

– Jeg tenker at vi lever i en annen tid, hvor den klassiske kjernefamilien ikke er det eneste alternativet. Jentene har venner med to mammaer, noen har mistet en forelder, eller har storfamilier med nye steforeldre. Verden er annerledes og vi tilpasser oss. Jeg har det veldig, veldig bra med jentene mine. Jeg føler meg utrolig heldig som har fått lov til å bli mammaen deres.

Stor pågang

Jon Hausken er doktor, medical director og leder av Klinikk Hausken som han startet opp i 2006. Før dette ledet Hausken IVF-avdelingen på Haugesund Sykehus. IVF står for «In Vitro-Fertilisering», eller ganske enkelt prøverørsbefruktning.

Klinikk Hausken er en privat virksomhet som tilbyr utredning og behandling for par eller single som strever med å oppnå ønske om barn. De har filialer flere steder i landet og åpnet i høst klinikk i Porsgrunn.

– Etter at det også ble tillatt med assistert befruktning for single i Norge, har vi absolutt merket stor pågang, forteller han.

– Vi ga 520 donorbehandlinger på våre klinikker i fjor, og nærmere 300 av disse var til single. Jeg tenker sånn at vi er oppegående mennesker og en del av en samfunnsutvikling. Det er ikke unaturlig at mennesker som av ulike grunner ikke er i et parforhold, også ønsker seg barn. Tvert imot tenker jeg at ideen om kjernefamilien er på retur. Jeg tviler på om den lever i beste velgående om 500 år.

Hausken har viet hele sitt profesjonelle liv til å skape nytt liv.

– Jeg synes dette feltet er utrolig interessant. Å få barn er et basalt behov for de fleste av oss. Samtidig skjer det store endringer med teknologisk utvikling og ny kunnskap. Jeg tenker mye på hvordan det skal bli framover.

– Hva ser du for deg?

– Foreldre vil nok vite mye mer om barnet sitt på forhånd. Norge har jo foreløpig vært nokså restriktive med regelverket sitt i forhold til mange andre land. Samtidig stopper ikke det resten av verden. Jeg tror vi vil se en voldsom utvikling som nesten er litt vanskelig å forestille seg nå.