Black lives matter, but they scare us too

LITEN: Da sønnen var liten, var det ifølge Turid Bondevik tilsynelatende lite å bekymre seg over - selv om familien bodde i et ganske "blendahvitt" område.

LITEN: Da sønnen var liten, var det ifølge Turid Bondevik tilsynelatende lite å bekymre seg over - selv om familien bodde i et ganske "blendahvitt" område. Foto:

Av

Hadde det ikke vært for… Gabriel er mørk, jeg nevnte det? Og da tenker kanskje du at, herlighet. Hva gjør vel det? Vi har da blitt et fargerikt fellesskap, også her i Norge, skriver Turid Bondevik i dette innlegget.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Min tenåring Gabriel, kommer sliten hjem fra trening og jeg hører at bagen slenges i gulvet med et hardere brak enn normalt. Men denne gangen er det ikke en glemt kjøretime, ei teit jente eller en buss han ikke rakk, som er årsaken til irritasjonen.

For min tenåring har en ekstra «utfordring», som han deler med mange tusen i Norge og ellers i verden. Kanskje litt rart og kalle dette en utfordring? Men la meg forklare.

Om du snakker med Gabriel i telefonen, merker du ingenting til denne «utfordringen». Heller ikke om du leser noe han har skrevet eller ser noe han har lagd. Når han øvelseskjører, kjører han like bra eller dårlig som en hvilken som helst annen tenåring, med sånn passe mye trening og varierende selvtillit.

Nei, denne «utfordringen» legger du først merke til når du ser han. Og følger med han gjennom en normal hverdag.

BRØDRE: De tre brødrene Bondevik for noen år siden.

BRØDRE: De tre brødrene Bondevik for noen år siden. Foto:

For Gabriel er mørk. Han er adoptert fra Brasil og kom til Norge som 2-åring. Ja, Gabriel er mørk. Det er utfordringen. Han har brun hud, svart, krusete hår og nøttebrune øyne. Og frem til han var 6-7 år, kunne folk stoppe og kommentere hvor vakker han var, spørre om å få ta bilde og gi han sjokolade.

Herlighet, hva hadde vel vi foreldre å bekymret oss over? Selv om vi bor i et ganske blenda hvitt område her i Viken, går alt bra. Gutten vår trives, glir inn i miljøet og er helnorsk som ingen andre.

Hadde det ikke vært for… Gabriel er mørk, jeg nevnte det? Og da tenker kanskje du at, herlighet. Hva gjør vel det? Vi har da blitt et fargerikt fellesskap, også her i Norge. Du bryr deg i alle fall ikke en tøddel om et menneske er brunt, svart, hvit eller grønt (det siste hadde kanskje vært litt pussig, jeg ser den).

Men. Hva når denne mørke slampen (for nå er han ikke lenger søt og 7 år), kommer inn i den fine klesbutikken din på Majorstua (eller Majorstuen om du vil). Hva da? Følger du ikke litt ekstra med da. Er du ikke litt vel rask med å komme overhøflig bort og spørre om han trenger hjelp (eller som du egentlig prøver å si - Jeg har sett deg, og jeg følger med så du ikke stapper en dyr Gantskjorte ned i sekken din. For her har vel ikke du råd til å kjøpe noe?)

Gabriel ber oss andre i familien (oss bleke og lyse du vet) om å bli med, om han skal inn i en dyr klesbutikk. Det blir greiere da. (Se her, han her hører til i flokken vår, vi går god for han).

HERDET: Familien har forberedt Gabriel på fordommene han ville komme til å møte.

HERDET: Familien har forberedt Gabriel på fordommene han ville komme til å møte. Foto:

Kanskje var det da Gabriel var 7 år gammel, at han første gang selv fikk kjenne på denne utfordringen. Han skulle kjøpe seg en is og stilte seg i køen sammen med de andre (hvite) barna. Hva sa mannen i kiosken da han kom frem? Jo; - Har du nok penger? Ikke som til de andre barna; Hvilken is vil du ha? Nei, her måtte man sikre seg at finansene var i orden, før kjøpsavtalen ble inngått. (Er så mye tull med disse utlendingene. Kan ikke risikere og gå i minus. Best å være på den sikre siden, vet du.)

Vi har herdet sønnen vår så godt vi har kunnet. Forsøkt å forberede han på denne sannheten: Du kan kjenne deg så norsk du bare vil. Men. Du er mørk. Du skiller deg ut og de du treffer kan ha fordommer. Fordommer som gjør at du må motbevise det de tror. Sånn er det. Hev hodet og le av det. Vær sterk, gi f…osv. Vi har backet han opp og gitt råd for alle de scenariene vi så for oss ville komme, i takt med utviklingen fra nydelig brunt barn, til slamp med regulering og skjegg.

På flyplasser: Han blir alltid tatt til side for ekstra kontroll og narkotikasjekk. På tur med sin (blåhvite) morfar. Inn til samtale på flyplassen. (Og godt er det, det kan jo være ugler i mosen: Gammel lys mann med liten mørk gutt). Men likevel. Dette skjer fordi han er mørk.

Og. I dag skjedde det igjen. Han var på trening. Noen skar opp dekkene på sykkelen hans (sikkert ikke fordi han var mørk, det var nok kun faenskap). Men han måtte bære sykkelen sin hjem. En dyr fin sykkel, han har spart lenge til og tilbringer utallige timer på. Og da visste han det ville komme. Folk som kommer bort til han. Holder han igjen. Hever pekefingeren. Står klar med mobilen. «Er det din sykkel? Har du stjålet den?»

Fordi han er mørk.

Jeg skjønner at den bagen gikk i gulvet med et smell. Etter dusj og mat er det på tide med nok en peptalk. Dette hever vi oss over, hva? For folk flest her i Norge er jo ikke rasister. De bare er litt skeptiske. Fordi du er mørk. Alle vet at Black lives matter, but you scare them too, my son.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags