Det har nesten blitt en daglig spøk blant mange pendlere i Nordre Follo – distriktets stolthet, jernbanen. Vel, så er vi vant til vedlikeholdsetterslepets følger og konsekvenser på Østfoldbanen, men at den nye diamanten i jernbanesystemet på Østlandet, Follobanen, skulle ende opp med å bli en humoristisk fotnote i kommentarfeltene på Facebook, er, som Arvid Herland skriver i et debattinnlegg på øb.no i dag, ikke annet enn trist.

Les også

Hvordan er det så mulig at tog med strømforsyningshavari blir stående så totalt uholdbart lenge, ikke langt fra Oslo?

Jeg kjenner, sikkert akkurat som du, mange pendlere her i Nordre Follo. Med en stor andel innflyttere som pendler til jobbstedet sitt i Oslo, er det å pendle like vanlig som å spise frokost.

Jeg googla meg forbi et tall forleden på nettsida til Telemarksforskning, som viste at 66 prosent av arbeidsføre bosatt i Nordre Follo, pendler ut av kommunen. Vi er med andre ord avhengig av jernbanen for at dette skal funke. Hvorfor, fikk jeg forleden dag erfare i praksis da jeg skulle inn i et møte i Oslo.

Jeg tok toget, som jeg liker å gjøre når jeg skal inn til storbyen. Satt litt med klumpen i halsen etter store problemer dagen i forveien, men tjioksa meg kjapt inn til Oslo – gjennom Blixtunnelen - på tolv minutter sharp. De jeg skulle i møte med, tok bil, og ble en halvtime forsinka til møtet. Denne gangen kom det meg til gode, og jeg kunne godte meg litt, dro en liten vits om at «ja, haha, denne gangen funka faktisk Follobanen - nytter ikke å kjøre inn, vøttu», vel vitende om at seinere på dagen skulle jeg tilbake samme rute, og gå den samme spissrotgangen, mellom kjøreledninger og signalfeil.

Men det gikk faktisk like bra hjem igjen også. Kanskje var jeg forutinntatt?

Vel. Slik var det nå for meg denne ene gangen. Dette er ikke et daglig problem for meg, heldigvis, så jeg kan faktisk ikke sette meg inn i hvordan dette oppleves for andre. Jeg kan bare tenke meg hvordan det er å stå i denne usikkerheten hver dag for de mange som pendler til og fra Oslo for å rekke jobb, barnehager, henting, bringing, handling og annet. Dette er deres hverdag, dessverre.

«Slik har det nå blitt», skriver Arvid Herland, og fortsetter: «Det som er det sørgelige nå er det dårlige ryktet Blixtunnelen har fått».

Der har du rett, Herland, men hva er i realiteten alternativet? Jeg må tilbake til spørsmålet som ble stilt i tittelen på denne kommentaren: «Bør vi egentlig drive med jernbane i Norge»?

Svaret på dette er et rungende «ja».

For vi har i realiteten ikke noe alternativ.

Det ene personlige eksemplet jeg beskrev over, er bare et av mange eksempler på dette. Vi skal og må drive jernbane. Det er et effektivt fremkomstmiddel som forflytter et stort antall folk. Ja visst må vi kunne stole på at det fungerer, men skulle vi droppa jernbanesatsingen på det sentrale Østlandet, hadde vi slitt enda mer med å få folk på jobb, uansett om vi så hadde åpna alle gater i Oslo for parkering. Bilen er ikke et reelt alternativ.

Arvid Herland påpeker imidlertid noe som er ganske sentralt – hva med beredskapen? At folk blir sittende inne i et tog i timevis er neppe en spesielt behagelig opplevelse, verken for de togansatte eller for pendlerne. Slik kan det ikke være.

Det skal ikke måtte være slik at man skal måtte pakke med seg pute, matpakke, drikke og annet for å ta toget, i tilfelle noe går gæærn't igjen. For det vil det helt åpenbart.

Spørsmålet som Heland åpner for, slik jeg tolker det, og jeg håper jeg tolker det riktig, er «er det noe mer vi kan gjøre»? Svaret på det spørsmålet er det Bane Nor som sitter på. Dette har jeg litt lyst til å utfordre Bane Nor på, og i andre instans politikerne som er satt til å forvalte jernbaneressursene i Norge.

Jeg har lyst til å, litt humoristisk selvfølgelig, foreslå at vi kan starte med noe som kan bøte litt på problemene som en quick-fix – ha et lite beredskapslager inne i togvognene, med noen vannflasker, litt sjokkis og sett på noe rolig, klassisk musikk over høyttaleranlegget når kjøreledningen lager trøbbel igjen. Husk at mange pendlere sitter med lavt blodsukker på vei til og fra sine ærend. Det er ikke veldig mye som er mer trøstende enn en bit med sjokolade. Kanskje vi til og med skal gjenopplive kransekakevitsene, som var så populære på 80-tallet, slik at vi får noe annet å le av enn de etter hvert så vanlige vitsene om Follobanen.

Så vil det nok bli bra til slutt. En dag. Spørsmålet er hvor lenge vi skal måtte vente, men igjen, som jeg har skrevet så mange ganger – vi har ingen andre alternativer. Dette må funke, og vi er prisgitt at det skal funke.

Så vil jeg helt til slutt bare minne om en ting – trøbbelet til tross – punktligheten på persontog i Norge har denne måneden så langt vært på 89,6 prosent. I rushtiden i Oslo på 85,5 prosent, ifølge tall fra Bane Nor. Kort fortalt – nærmere ni av ti persontog går faktisk innafor puntlighetsgrensa.

Det er greit å ha i bakhuet mellom krigstypene i mediene.

Om det ikke er noen trøst der du kanskje står på perrongen nå og venter, så er det i det minste noe å ta med seg i helhetsperspektivet.

Det som imidlertid er det verste, er usikkerheten.