«Det tar tak i meg hver gang jernkloa biter seg fast. Gjør litt vondt. River litt i sjela. Bilde etter bilde trer frem foran meg»

Sand (i midten) er historie. Til høyre skimtes Torvang/Næss-gården

Sand (i midten) er historie. Til høyre skimtes Torvang/Næss-gården Foto:

Av
DEL

LeserbrevDet rives. Utenfor vinduet mitt.

Her jeg sitter i tredje etasje i Torvang. Bygården som har fått navnet sitt etter faren min, Tore. Næss. De fleste kaller bygården for Næssgården. Nå rives det utenfor Næssgården.

Det er et av byens eldre hus som rives. Et falleferdig trehus. Det heter Sand. Etter hvert som den gedigne grabben spiser seg gjennom treverket blir det mere og mere «het» som stemmer. Huset het Sand. Det ble bygget på slutten av 1800 – tallet. Har en mangfoldig historie. Har vært et hjem for en rekke enkeltmennesker og familier, og båret på enda flere av deres historier. Nå er huset selv i ferd med å bli historie. Det tar tak i meg hver gang jernkloa biter seg fast. Gjør litt vondt. River litt i sjela. Bilde etter bilde trer frem foran meg.

De flettes sammen med alle menneskene jeg husker som har bodd i Sand. I løpet av mitt middels lange liv. Jeg er nærmere hundre år yngre enn huset som nå moses til pinneved. Jeg skal leve videre. Huset skal forsvinne. Men hva med historiene det har båret på, forsvinner de også sammen med treverket som knekker som tannpirkere mellom tennene til jernkjeven der ute? Og hvis huset ble stående og fortsette å forfalle, ville historiene leve videre og blåse rundt i de kalde rommene som sendte mesteparten av oppvarmingen ut mellom sprekkene i veggene og rett opp til kråkene?

Lurer vi oss selv til å tro at så lenge et gammelt hus som dette får stå i fred så får fortiden det samme? Eller om vi i det minste bevarer det, mot all fornuft og kostnadsberegning, så bevarer vi også fortiden og tiden kan stå stille enda en liten stund i et kaos av utvikling som kan få noen hver til å miste pusten.

For det er vel det de fleste store og små byer ønsker seg – en rivende utvikling? Bokstavelig talt. Og da er det kanskje ikke så merkelig at en kan få lyst til å be om en pust i bakken og å få lov til å stoppe tid og utvikling en stakket stund, så man kan få hentet seg litt inn igjen. Bestemor, Jenny Næss, var ikke sånn. Hun behøvde ikke hente seg inn. Hun følte ikke for å stoppe tiden og si nei takk til utvikling og nybygging.

Hun var vel det man i dag ville kalle fremoverlent. En sterk kvinne med en god teampartner ved sin side. Bestefaren min, Lukas Marelius Næss. De kjøpte denne tomten, med Sand og det hele. Etter først å ha startet butikken Næss & Co på Nordbyvegen. De fikk bygget Torvang, altså Næssgården, og flyttet butikken sin til første etasje i bygget. Et Funkisbygg som ble ferdigstilt i 1939, som nå er bevaringsverdig og skal bli stående. Det sto ferdig rett før annen verdenskrig brøt ut. Jeg har hørt historier fra krigen og om ting som skjedde i bygget her, helt fra jeg var liten.

Både bestemoren min og faren min er og var dyktige historiefortellere og ga meg en interesse for det samme. En interesse for å fortelle historier. Og Sands historie er lang sammenlignet med de fleste andre bygninger her i Ski. Og selv om det fysiske bygget nå ikke lenger blir å se i bakgården til Torvang eller når man haster forbi til fots eller på hjul, så forsvinner ikke historien og historiene med mindre vi lar dem gjøre det.

Det sitter i veggene, heter et program på TV. Historien sitter i veggene. Ja og nei. Dette huset er ikke lenger noe mer enn et skjelett av råtne treplanker. Og i nostalgiens forførende lys så har man tilegnet dette huset historie av betydning med tanke på hva dette huset tidligere har vært, men også mer enn det faktisk har vært. Sand har ikke vært hotell, ei heller skyss-stasjon. De historiene som det gamle trehuset Sand virkelig kan tilkjennes er historiene til dem som har bodd der.

Jeg kjenner ikke absolutt alle, men jeg kjenner likevel en god del av dem. Mennesker jeg lærte å kjenne og mange av dem som jeg var virkelig glad i. Noen som om de hadde vært familien min. Jeg husker stemmene til flere av dem, grov eller lys, unge og eldre. Jeg husker en mørk kvinnestemme fra et vindu i tredjeetasje, kanskje var det en røykestemme, og jeg husker bursdagsfeiringer og glede i førsteetasje.

Jeg fikk også sy- og strikkeopplæring i samme leilighet. Jeg vet at en av beboerne kom på besøk da moren min nettopp hadde kommet hjem fra klinikken med meg, og skulle skifte på meg første gang. En gang tidlig på syttitallet. Hun het Sigrid Pedersen. Disse historiene forsvinner ikke, ei blir de mer bevart hvis man lar råtne treplanker som har sett sine bedre dager, få stå der videre og stoppe den utvikling som nå er i ferd med å skje.

Et nytt boligkompleks, som skal huse nye familier og enkeltmennesker. Nye historier som skal skrives og fortelles. Voksne og barn som skal være med å prege Ski på sin måte, slik som Sigrid Pedersen, Lillemor og Johnny Jensen og alle de andre beboerne gjorde det i Sand og i Ski. Jeg vet at bestemor Jenny og bestefar Lukas Marelius brydde seg om leieboerne sine og var glad i dem. Jeg vet det for jeg vokste opp i Torvang og var like mye «nede i annen etasje» hos bestemor som oppe i fjerde, hos meg selv.

Og hos Jenny var det stadig leieboere innom. Denne eiendommen var som en liten by i byen. Slik er det nok ikke i våre dager noe sted. Man holder seg mere for seg selv nå for tiden. Men mennesker trenger fortsatt et sted å bo. Og dessverre er ikke Sand et slikt sted lenger. De færreste synes det er greit med do i kjelleren, ei heller at man må ned en krokete trapp etter først å ha forsert en tung kjellerlem for å komme dit. De som nå skal bygge der hvor Sand i dag rives, vil kunne tilby beboerne sine bad med toalett uten inkludert kjellerlem, og adskillig flere leiligheter enn de få som Sand besto av.

Dette ville Jenny og Lukas Marelius sagt seg enig i. Det er jeg sikker på. De var fremoverlente begge to. Og de startet med to tomme hender. To vaskeekte gründere med blikket rettet mot nåtid og veien videre.

Anne Camilla Næss


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags