En hyllest til den norske velferdsstat

Av
DEL

LeserbrevVerden er stor, og det skjer stadig ting. Mye bra, men dessverre legger vi mennesker mest merke til det negative. Norge er en liten brøkdel av vår store klode, som er skummel og skremmende. Jeg kan bare snakke for meg selv. Etter at jeg fikk barn, synes jeg verden og livet fort ble litt mer skummelt. Det gikk opp for meg at jeg har satt to barn i denne verden, og de er MITT ansvar (delt med min mann selvfølgelig), men likevel mitt. Mange spørsmål strømmer gjennom hodet. Hva har jeg gjort? Hvordan skal jeg oppdra dem slik at de blir trygge, selvstendige, gode, ressurssterke mennesker som overlever den store skumle verden. Hvordan skal jeg klare å beskytte dem? Det er lettere nå som de fortsatt er små, men hva med når de vil ut av redet sitt og oppleve verden? Da mister jeg fullstendig kontroll. Det er nå det gjelder. Jeg må bygge grunnmuren, og det godt og stødig, slik at de ikke raser sammen når samfunnet og menneskene i den, gir dem et slag i trynet!

Jeg er opprinnelig fra Iran, men jeg har vært så heldig og har bodd i Norge fra jeg var ett år, sammen med min familie på fire. Vi reiste fra krigen mellom Iran og Irak som varte fra 1980-88. De fleste som leser dette håper jeg har fått med seg situasjonen mellom Iran og USA den siste tiden, som har vært svært spent. Det er skremmende å sitte her å følge med på alt som skjer, ikke bare i Iran, men resten av verden. Krig og makt spill, sult og død, naturkatastrofer og epidemier preger verden. Jeg blir dårlig av å følge med på nyheter og jeg prøver å skjerme mine barn for det verste. Jeg prøver å la dem leve så lenge som mulig, uviten fra alt det onde og vonde i verden. Likevel er det en grense for hvor lenge jeg kan og hvor lenge det er riktig at jeg beskytter dem. De vil snart oppdage det selv!

Tross alt det vonde, føler jeg daglig en ekstrem og ubeskrivelig følelse av takknemlighet og glede. Og det bunner i èn viktig ting og det er at jeg bor i NORGE. Jeg snakket med min mor her om dagen, som fortalte meg hvordan hun føler at livet aldri ble slik hun hadde sett for seg. Da min mor var ung startet revolusjonen i Iran og folket styrtet Sjahen vår, og mye endret seg i Iran. Livet i Iran er i dag svært vanskelig å leve for mange. Hele min mors unge voksne liv handlet om opptøyer i gatene med farlig revolusjon, etterfulgt av 8 år lang krig. Livet handlet kun om å overleve. Helt til de etter en lang, tung og farlig reise endte opp i Norge i 1987. Jeg er mine foreldre evig takknemlig for at de tok det valget, at de tok alle risiko, at de ofret alt de eide og hadde inkludert familien og kom til Norge. Med en liten koffert og tre små barn. Godt å lande her, men likevel var livet fortsatt preget av usikkerhet og redsel for hva som venter dem.

Parallelt skulle de sørge for at vi barna hadde det godt og de måtte lære seg nytt språk og kultur. Samtidig som de møtte mye motgang, rasisme, og deres datter opplevde mobbing over mange år. Livet fortsetter med mer trygghet og stabilitet etter hvert som årene går. Gode mennesker tok dem også godt imot. Men livet er fortsatt vanskelig, når du er avhengig av andre på mange måter. Min mor kom fra en høyt respektert familie i Iran. Folk nærmest bøyde seg for dem når de kom gående. Min mor levde et godt og respektabelt liv i Iran og plutselig, over natten, tok verden og livet over. I Norge måtte mine foreldre jobbe svært hardt for å bygge opp et liv på nytt. Alt de har kjempet for og jobbet hardt for er grunnen til at jeg lever det livet jeg har i dag, i Norge!

Jeg er utdannet sosionom og har arbeidserfaring fra både NAV og Barneverntjenesten. To store og viktige etater i Norge som spiller en svært stor rolle for vår velferdsstat. Nå har jeg tatt en pause fra velferdsstaten og studerer HR ved BI, men i løpet av mine 10 år i NAV og Barnevern har jeg samarbeidet tett med ulike hjelpeapparater i kommunen og ikke minst ansatte på legekontor, sykehus og politiet. Jeg blir overveldet av hvor mye alle disse tjenestene bruker av tid og ressurser for å hjelpe andre i samfunnet.

I disse dager hvor vi blir overbelastet med negative nyheter og saker er det så viktig for meg å hylle alle som jobber i den norske velferdsstaten. Og det er ikke få. Vi snakker her om utallige mennesker fra den offentlige og statlige sektoren. Og det er ikke minst et økende antall private og frivillige organisasjoner som jobber daglig med å gjøre livet «litt» lettere for deg og meg!

På bakgrunn av min utdannelse og erfaring i arbeidslivet vil jeg dedikere en stor og spesiell takk til alle som jobber i kommunene rundt omkring og som jobber daglig med menneskene i vårt samfunn. Alt fra blant annet barnehagene som er første ledd i livet til oss mennesker i møte med det offentlige og samfunnet generelt. Barnehagene gjør en formidabel jobb med våre fremtidige arbeidere. Selv om hoved oppdragelsen og omsorgen til barna ligger i hendene til foreldrene og hjemmet, gjør likevel barnehagene en enormt stor og viktig jobb for å fremme utvikling og kunnskap hos barn. Deretter har vi skolene, i samarbeid med skolehelsetjenesten og PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste) samt voksenopplæring. Vi har helse og omsorgstjenester som legevakt og fastleger. Svangerskapsomsorg og helsestasjonene. Sykehjem, omsorgsboliger, gamlehjem, hjemmehjelp, psykisk helsetjeneste og rus. Vi har BUP (barne- og ungdoms psykiatrien) og barneverntjenesten. Vi har tjenester for mennesker med funksjonsnedsettelser. Og sist, men ikke minst, NAV. I tillegg har alle disse etatene, og tjenestene innad utallig mange tilbud som dekker så å si alt du måtte trenge. Vi har en velferdsstat som ER der for deg!

Bak alt dette er det dyktige mennesker som velger å jobbe med det de gjør hver eneste dag, for å hjelpe deg. Jeg tror ikke det norske folk forstår hvor utrolig heldige vi er. Vi har ordninger og rettigheter servert på gullfat. Ja, vi betaler mye skatt, men F… heller, hva får vi igjen for det? Jeg har sittet i utallig mange samarbeidsmøter hvor ledere og ansatte fra «ørteogførti» tjenester er samlet for å løse èn enkelt sin persons problemer. For å hjelpe èn person til å få den hjelpen han eller hun måtte ønske og har rett og krav på.

For å løse utfordringer best mulig.

Jeg tror ikke folk skjønner hvor mye tid og ressurser disse menneskene bruker for at du skal ha det bra. Hvor mye det koster disse menneskene av sin egen helse for å bidra til en god og velgungerende velferdsstat. Det krever kunnskap, det krever mot, det krever sterk psyke og det krever tid borte fra sin egen familie. Det krever å tappe seg selv for emosjonell tilstedeværelse og omsorg. Det krever fysisk styrke og det krever konstant mentalt tilstedeværelse. For vi kan ikke tabbe oss ut.

De menneskene vi jobber med er vårt ansvar. Jeg tror ikke folk skjønner hvor tyngende og belastende det er! Det går helsa løs!!! Alle disse menneskene ofrer sin egen helse for å sørge for en god og velgungerende velferdsstat. For at du skal oppleve at skattepengene dine er verdt det!

Med erfaring fra NAV og Barneverntjenesten kan jeg med hånd på hjerte si at det ikke alltid føles som en takknemlig jobb! NAV og Barnevern er i media støtt og stadig, og det skrives om alt det fæle disse menneskene på den andre siden av bordet har gjort for å ødelegge liv!! Personlig har jeg hatt utallig mange samtaler på møterom eller via tlf om at jeg er grunn til et eventuelt selvmord, at jeg jobber for å ødelegge liv, at jeg er en demon og burde ikke levd!

Jeg lurer sånn på hvordan folk kan tenke at alle disse menneskene som jobber i det offentlige, selv har valgt å studere i flere år og velge et yrke for å myrde en hel befolkning! VI er for SVARTE bare mennesker av kjøtt og blod som resten av dere! Vi må ta avgjørelser og valg som er svært vanskelige. Og vi gjør det BESTE vi kan, for å HJELPE! Og JA, det hender at vi gjør feil! Vi kan også ha en dårlig dag, vi kan også svikte. Vi må ta valg som er tunge for deg å oppleve og forstå, men som likevel med STOR sannsynlighet er for det beste. JEG er glad det ikke bare er maskiner bak all denne jobben. Jeg er glad vi er mennesker som utfører disse jobbene. Og jeg er glad vi har følelser AKKURAT som alle dere andre. Svikt skjer overalt og det er IKKE bra. Jeg ønsker ikke å rettferdiggjøre svikt, men jeg ønsker å HYLLE alle de som jobber for å stadig bli bedre, og stadig gjøre en bedre jobb, og ikke minst står i det. Du skal ikke lenger ut fra Norge før du møter på elendig styring av nasjoner og befolkninger. Elendig styring av demokrati. Elendig styring av velferdsstat.

Som Harald Eia forklarer godt i sitt nye program: «Norge er verdens mest vellykkede samfunn» Og det synes jeg vi skal være stolte av og ikke minst takknemlige for.

Sara Augensen, Sosionom, Langhus

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags