Kjære Ordfører - jeg håper du snart får anledning til å ta ei vakt på LBS, gjerne på avdeling 1, fra klokka 15.00 og utover

Foto:

Lav bemanning går utover de mest krevende pasientene, skriver en pårørende om her.

DEL

MeningerMin mann har langtkommet Alzheimer. Han bor nå på Langhus Bo- og Servicesenter (LBS), etter nesten to og et halvt år på Solborg. Jeg besøker ham mange ganger i uka, fortrinnsvis ved middagstider. Da kan jeg gi ham maten, for han kan ikke spise selv. Han kan faktisk ingenting selv lenger, heller ikke snakke. På en «god» dag kan han si «ja» og «nei», og en gang iblant (ikke hver uke) kan det komme en setning på 4–6 små ord som er fullt forståelig og passer til situasjonen.

Det trengs to personer for å flytte ham, med heis, mellom senga og rullestolen, og til å skifte bleier (noe som ofte blir gjort bare morgen og kveld). Så buksa er noen ganger veldig våt når jeg kommer.

De ansatte rekker rett og slett ikke skifte bleier oftere, for han er jo ikke den eneste som trenger så mye hjelp. Om ikke alle er demente, så sitter de i alle fall i rullestolene sine hele dagen, og er helt avhengig av at noen har tid til å hjelpe dem.

Det er 13 beboere på avdelingen hans. Bare tre av dem kan gå. Med rullator.

Ved middagstider er det ofte bare tre personer på vakt. De skal servere alle dem som kan spise selv, – og mate dem som ikke kan det (minst tre personer). Prøv å tenk dere hvordan det går.

En sykepleier som har vært der i mange år sier at antall beboere er det samme som før, men at de er «tyngre». Det betyr at de er dårligere og trenger mere stell. Hun nevnte fem beboere med kateter – som må tømmes flere ganger om dagen.

En hjelpepleier fortalte at «i gamle dager» var de syv på vakt. Nå er tre-fire det normale. De har aldri tid til å gjøre noe, som ikke er absolutt nødvendig, for beboerne.

Jeg var på LBS 17. mai. Kanskje av forståelige grunner var det medarbeidere med en annen kulturell bakgrunn på vakt den formiddagen. De er flinke, men forstår kanskje ikke vårt forhold til nasjonaldagen. En beboer hadde funnet frem finklærne hun ville ha på seg. Så kom en, for henne ukjent, pleier for å hjelpe henne med påkledning. Men han syntes det var unødvendig å pynte dama, så hun endte opp med de samme klærne som dagen før. Og hun holdt seg hjemme i stedet for å gå i kafeteriaen som hun hadde planlagt.

Det var en stusselig 17. mai, for flere enn meg!


Med frustrert hilsen fra en pårørende


Østlandets Blad kjenner skribentens identitet

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags