Miljø og holdning

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.«The biggest challenge we face is shifting human consciousness, not saving the planet. The planet doesn't need saving, we do.» Xiuhtezcatl Martinez, 15 år, miljøaktivist fra Colorado.

I en bok om Qigong har jeg lest at det å se naturen som hellig, er av stor betydning for hvordan vi forholder oss til den.

Og da disse ordene til den unge Xiuhtezcatl dukket opp, slo det meg enda tydeligere, at dette er vesentlig.

Hans ord føyer seg inn i rekken av uttalelser fra mennesker som har et mindre distansert forhold til naturen enn de fleste av oss har i vår del av verden.

Hva er selve årsaken til at det er mulig å manipulere og ødelegge naturen og vårt livsgrunnlag slik vi gjør?

Det er gjennom å tro at vi er «herrer» over noe mye større enn oss selv, som fører til rovdrift og klimaendringer og en mulig egen undergang.

Ser vi naturen kun som sekulær, senker vi den ned på et nivå der vi lettere står i fare for å ikke ta vare på den. Da er det mulig å både manipulere og ødelegge våre omgivelser. Noe materielt er ikke bare noe man kan se og ta på – man kan slå, hugge, brenne, rive det i stykker, det kan ødelegges, eller «bearbeides» slik at det i våre øyne blir bedre, for oss, der og da. Ikke bare det; det kan fjernes, fordi det er i veien for noe annet, noe vi kan tjene oss rike på, i form av vår menneskeskapte valuta: penger – den verdien vi forholder oss mest til av alt i livet.

Den «verdslige» naturen kan og bør endres på, fordi den ikke betraktes i sin fullkomne skjønnhet slik den er – den ER ikke fullkommen, før den er bearbeidet, av oss, for oss. Det er dens nytteverdi som er viktig. Det ensidige materialistisk orienterte mennesket ser kun hvordan man (som en annen «gud») kan skape og omdanne ting og naturen til noe enda mer beundringsverdig – et produkt som gir oppmerksomhet til og beundring for «skaperen», ofte på bekostning av selve verket – og som igjen verdsettes i penger og status. Mennesket stjeler beundringen fra skaperverket, setter seg selv i skaper-setet og vil «tilbes».

Det å se på naturen og alt liv som hellig, er å se seg selv som en del av naturen – vi ER natur – vi er ikke over den. Vi er en del av noe som er større enn oss selv, og noe vi er helt prisgitt for å overleve. Naturen er ikke prisgitt oss – det er der vi har tatt feil, vi har snudd det hele på hodet.

Dersom vi tar innover oss, og ydmykt bøyer oss i støvet for dette under av et skaperverk vi er en del av, vil vi også ta vare på det- helt naturlig.

Det er klare tegn på at vår rovdrift på jordens ressurser forårsaker ødeleggelse.

Men det hjelper lite å fortsette livet med samme holdning, og snakke om problemet som om vi fortsatt har all makt, at vi kan redde en natur som er mektigere og større enn vi noen gang kan bli.

Vi er små i den store sammenhengen, men vi har en iboende naturlig livskraft, vi er en del av det store og hellige livet, og besitter en handlekraft – vi kan gjøre noe med tingenes tilstand. Denne balansegangen er det vi må tørre å ta inn over oss. Den er selve nøkkelen til vår egen overlevelse.

Poenget er, at dersom vi heller bestreber oss på å «redde» vår egen bevissthet og holdning i denne retningen, ville vi bry oss så mye om naturen og alt liv i og rundt oss, at vi ikke ville finne på å ødelegge den mer. Vi ville leve i tråd med den, noe vi ydmykt gir videre i sin fullkommenhet til våre etterkommere, og ikke noe vi arver som «en eiendel» vi kan gjøre hva vi vil med ut ifra kortsiktige interesser.

Vår klode er følsom (sårbarhet og styrke går hånd-i-hånd), og vi og våre etterkommere vil være tjent med at vi med stor følsomhet og ydmykhet lever våre liv på den. Gjennom omsorg for liv – alt liv; det som har vært, er, og det som vil komme – vil vi ta vårt ansvar og leve i tråd med det vi er en del av.

Det hevdes ifølge en gammel kinesisk tradisjon, at hvordan vi fører våre liv og tar vare på vår helse har betydning 7 generasjoner bakover og 7 generasjoner fremover i tid. Hvis det er SÅ stort og viktig det vi gjør, vil det ikke være mulig å forholde seg egoistisk til tilværelsen. Da vil vi ha funnet vår plass i den. Først da vil vi se alt vi er en del av noe vi må vise omsorg for og ta vare på. Når vi ser oss selv som en del av noe så viktig, vil det være helt naturlig å ta omsorg for oss selv og alt annet levende. Vi er verken ubetydelige, eller har krav på all betydning. Vi er. En del av det hele, i all sin hellige fullkommenhet. Vi er fullkomment del av det hellige.

Som Dalai Lama sa, da han fikk alle gratulasjonene på sin 80-årsdag:

– A more compassionate world is in the interest of all sentient beings, and even the environment will benefit, too. The kind of universal compassion, unbiased compassion, that can be extended even to your enemy, is within the reach of all of us. Compassion is a choice.

Som mennesker velger vi hvordan vi forholder oss til livet og alt levende.

Valget er fortsatt vårt! Det handler om livsholdning, ikke religioner og livssyn.

En omsorgsfull og ydmyk holdning til alt som lever blir nødt til å inkludere oss selv – ekte miljøvern handler ikke bare om resirkulering, bevaring av regnskogen og kutting av co₂-utslipp, men også om omsorg og kjærlighet til seg selv!

Med håp om en fremtid,

HeidiAne Steen Jensen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken