Miljødirektoratet har gitt ut den første rapporten etter tiltaksplanen for Oslofjorden ble iverksatt i 2021. Rapporten viser at flere innsatsområder har fått et løft, men det er et stort gap mellom dagens tilstand og miljømålene som Stortinget har satt. NITO ser at kommunene ønsker å følge opp, men har ikke kapasiteten fordi kommuneingeniøren er allerede overarbeidet og kommunekassene er slunkne.

Det er mange som er bekymret for Oslofjorden og med god grunn. Store deler av Oslofjorden har ikke god nok økologisk og kjemisk miljøtilstand og tilstanden for livet i Oslofjorden er svært alvorlig.

Oslofjorden regnes som et av dem mest artsrike områdene i Norge og betyr veldig mye for både dyr og mennesker.

Dagens situasjon er en konsekvens av befolkningsvekst som fører til nedbygging av arealer, avrenning av tette flater, kapasitetsproblemer på avløpsnettet, osv. I tillegg kommer påvirkninger fra blant annet jordbruk og fiskeri.

Det bor i dag til sammen 1,6 millioner mennesker i de 26 kystkommunene rundt Oslofjorden som er en fordobling av folketallet siden tidlig 90-tallet. Det er forventet en befolkningsøkning til 2 millioner mennesker i Oslofjordområdet i 2050, og presset på både fjorden og strandområder vil øke ytterligere som et resultat av dette.

I alt er det 118 kommuner som ligger i nedbørsfeltet til fjorden, og som er med på å påvirke tilstanden i Oslofjorden. Man kan derfor ikke bare sette søkelys på kommunene rundt Oslofjorden, men sørge for at også kommunene som ligger lengre unna Oslofjorden har kompetansen og ressursene som skal til for å kunne følge opp kravene i tiltaksplanen.

Utslipp fra landbruk og avløp er en av dem største forurensningskildene til Oslofjorden. Den gjennomsnittlige fornyelsesgraden på ledningsnettet i Norge er på 0,7 prosent. Dette er 0,06 prosent mer enn i 2016 og sier litt om hvor sprengt kapasitet kommunene har som ikke klarer å øke fornyelsesgraden ytterligere.

Klimaendringer og krisen i Oslofjorden vil bety store kostnader og kreve økt samarbeid om vann og avløp, varslet klima- og miljøminister Espen Bart Eide (Ap). Det er varslet prissjokk på vann og avløp. Undersøkelse i regi av KS har vist at 40 posent av kommunene har varslet økte avgifter på mer enn 20 prosent i 2023 og det vil øke mer i årene fremover.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) her bedt kommunen om å vise måtehold når nye prosjekter skal planlegges, men dette har ikke kommunene råd til dersom de skal klare klimaendringene og redusere utslippene fra avløpsledningene som Regjeringen har lagt opp til.

Prinsippet om at forurenseren skal betale, tilsier at kommunene kan få dekket alle sine kostnader på avløpssektoren gjennom kommunale gebyrer, men det er mange nødvendige tiltak som ikke ligger under selvkostprinsippet.

Den første årsrapporten fra Miljødirektoratet viser at tiltaksgjennomføring for flere av innsatsområdene har fått et løft dette første året av planperioden, og spesielt er det gjort mye for å styrke virkemiddelsiden for jordbruk og avløp i inneværende år. Med dette menes at kommunene får strengere rensekrav og Regjeringen har styrket arbeidet til Miljødirektoratet og statsforvalterne som skal følge opp kommunene.

Kapasiteten til kommunene har ikke blitt styrket og dette kommer tydelig frem i rapporteringen fra kommunene. Mange kommuner har sendt inn mangelfulle eller dårlig utfylte tiltakskort og forklart situasjonen med «har ikke kapasitet».

Fritidsaktiviteter som turgåing i strandsonen, båtliv og bading for befolkningen i kystkommunene rundt Oslofjorden er anslått å ha en årlig verdi på over 25 milliarder kroner.

I statsbudsjettet er det bare bevilget 20 millioner kroner til å bedre tilstanden i Oslofjorden og Skagerak, og 6,5 millioner kroner til arbeidet med å redusere utslipp fra kommunale anlegg til Oslofjorden. Dette er for lite for å bidra til å redde verdiene som ligger i Oslofjorden.

NITO mener det haster med tiltak, men det hjelper ikke å stille krav som kommunene ikke er i stand til å etterkomme. For å kunne redde Oslofjorden må ingeniørkapasiteten og økonomien i kommunene styrkes.

Helge Klevengen, NITOs ekspertutvalg for klima og miljø