«Det kan nok være en del harde trafikanter som nå mener å ha fått bekreftet fra høyeste hold at syklistene bør komme seg av veien»

Av

Jusprofessor Halvard Haukeland Fredriksen ser på syklistenes rettigheter etter Grøneng-dommen i Høyesterett.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Høyesteretts dom over jobbsyklist Ivar Grønengs bruk av kollektivfeltet på E18 Mosseveien (HR-2020-1723-A) synes i praksis å stenge kollektivfeltene for syklister i rushtiden, i hvert fall på utfartsårer i større byer. Det er en tilnærming til vegtrafikkloven § 3 som er i utakt med de politiske avveininger som kommer til uttrykk i forskrift om kjørende og gående trafikk (trafikkreglene).

Etter forskriftens § 5 nr. 2 er det i utgangspunktet tillatt å sykle i kollektivfelt. Formålet må rimeligvis være å sikre bedre fremkommelighet for sykler, fordi dette er en miljøvennlig transportform som myndighetene ønsker å legge forholdene til rette for. Tilsvarende miljøhensyn ligger bak åpningen av kollektivfeltene for el-biler. Høyesteretts antydning om at kollektivfeltet først og fremst tilhører bussene (se avsnitt 26 i.f.) savner støtte i forskriften. Adgangen til et kollektivfelt kan begrenses ved bruk av underskilt, som f.eks. kan angi at bestemte trafikanter ikke kan bruke feltet hele eller deler av døgnet. Det finnes også egne skilt som utelukker taxier fra kollektivfeltet («kollektivfelt for buss»). I mangel av slike begrensninger må imidlertid utgangspunktet for anvendelsen av vegtrafikkloven § 3 være at busser, taxier og alle trafikantene nevnt i forskriftens § 5 nr. 2 har like stor rett til å bruke kollektivfeltet. Høyesteretts omtanke for gruppene av særskilte trafikanter som kollektivfeltet er ment å prioritere og sikre trafikkflyten for (avsnitt 26), må følgelig inkludere syklistene.

Kollektivfelt etableres på steder hvor kollektivtrafikken har behov for et eget felt for ikke å bli stående fast i kø – altså typisk i bygater og på utfartsårer hvor det er kødannelse i rushtiden. Det er nettopp i rushtiden kollektivfeltene kommer til sin rett. På tidspunkter hvor trafikken flyter fint, kan man like gjerne bruke de vanlige feltene. Når veimyndighetene har valgt å åpne kollektivfeltene for syklister, er det nærliggende å anta at dette er ment å gjelde også i rushtiden. En rett til å bruke kollektivfeltet som er begrenset til tider på døgnet når det ikke er kø i de øvrige feltene, er tilnærmet meningsløs – litt som å utstede skikort til bruk i sommerhalvåret. Dessuten begynner og slutter nok arbeidsdagen til jobbsyklister flest på omtrent samme tidspunkt som de fleste andre. Om man antar at veimyndighetene har åpnet kollektivfeltene for syklister blant annet for å få flere til å sykle til og fra jobb, må det som utgangspunkt og hovedregel være tillatt å sykle i dem i rushtiden.

Fartsgrensen i kollektivfelt som er åpnet for syklister, kan være opp til 60 km/t. Ingen syklister klarer å sykle så fort. Også dette må imidlertid veimyndighetene ha kjent til og tatt i betraktning da de åpnet kollektivfeltene for syklister. Denne antagelsen støttes av at det også finnes kollektivfelt som ikke er åpnet for syklister, nemlig kollektivfelt på motorvei, jf. begrensningen i trafikkreglenes § 4(2) til motorvogner som lovlig kan kjøres med minst 40 km/t på vannrett vei (en sykkel er ingen motorvogn, så det hjelper ikke om man skulle kunne dokumentere snittfart på over 40 km/t). På motorveier går trafikken så fort at veimyndighetene ikke vil ha sykler eller saktegående motorvogner der, helt uavhengig av om det er anlagt kollektivfelt. Men da er det nærliggende å anta at for kollektivfelt på andre veier har veimyndighetene vurdert det slik at det ikke kan kreves at man klarer å holde 40 km/t på flat mark, selv om fartsgrensen på veien skulle være betydelig høyere. Mopeder har 45 km/t som maksimal hastighet, og vanlige elsykler skal koble ut motoren ved 25 km/t, men begge fremkomstmidlene er tillatt brukt i kollektivfelt med langt høyere fartsgrense.

Kollektivfelt anlegges vanligvis til høyre for det eller de ordinære kjørefeltene. Dersom det er moderat med trafikk, vil busser, taxier og elbiler enkelt kunne kjøre forbi syklister og mopedister i kollektivfeltet. I rushtiden blir imidlertid dette langt vanskeligere – dersom det er kø i feltet til høyre, er det ikke mulig å komme forbi. De manglende passeringsmulighetene som Høyesterett fremhever som et særsyn (avsnitt 24), er langt fra sære i rushtiden i norske byer. Også dette må imidlertid veimyndighetene ha kjent til og tatt i betraktning da de åpnet kollektivfeltene for syklister, uten noe unntak for rushtiden. Transportøkonomisk institutt var i hvert fall klar over at syklister bruker kollektivfelt i rushtiden da det i en rapport fra 2012 ble slått fast at «[d]et ser … ut til at bussenes fremkommelighet bare i begrenset grad blir redusert av de syklende i kollektivfeltet».

Også når det gjelder spørsmålet om hvilke alternative ruter som kan karakteriseres som «praktiske og realistiske», synes trafikkreglene relevante. Iht. § 18(3) er sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt bare tillatt «når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående». Slik sykling må ved passering av gående skje «i god avstand og i tilnærmet gangfart». I praksis er det nok dessverre mange syklister som ikke overholder denne regelen ved passering av fotgjengere på kombinerte gang- og sykkelstier. I vurderingen av hvor store ulemper som er forbundet med bruk av en gang- og sykkelsti med «nokre svært smale parti», flere inn- og utkjøringer langs traseen og mange andre syklister og fotgjengere (avsnitt 27), må man likevel ta utgangspunkt i lovlig atferd.

Noen nærmere veiledning fra Høyesterett om hvor store ulemper en syklist må tåle for å spare øvrige brukere av kollektivfeltet fra forstyrrelser, gir dommen dessverre ikke. Ifølge Høyesterett var det ikke påkrevd å vurdere alternative ruter mer inngående fordi «[d]et store fleirtalet av syklistar på strekninga nyttar gang- og sykkelvegen» (avsnitt 27). Vekten av dette argumenter må imidlertid bero på årsakene til dette valget. Bruk av gang- og sykkelveien kan tyde på at dette er et godt alternativ som enhver hensynsfull syklist burde velge, men det kan jo også skyldes at de harde trafikantene i kollektivfeltet har gjort livet for syklistene så utrivelig at de færreste tør å sykle der. Ifølge den alt nevnte rapporten fra Transportøkonomisk institutt føler mange syklister seg utrygge i kollektivfeltet, og aggressive buss- og taxisjåfører som mener de har større rettigheter til kollektivfeltet enn syklistene identifiseres som en hovedutfordring. Når Høyesterett ikke problematiserer årsaken til at det store flertall av syklistene på strekningen bruker gang- og sykkelveien, åpner man for en rettstilstand hvor syklistenes rett til å bruke kollektivfeltet uthules av harde trafikanter som skremmer bort mange nok syklister til at også de mindre lettskremte mister sin bruksrett. Det er dessverre grunn til å frykte at dommen vi nå har fått kan bidra til en slik utvikling – det kan nok være en del harde trafikanter som nå mener å ha fått bekreftet fra høyeste hold at syklistene bør komme seg av veien.

Høyesteretts anvisning på en konkret vurdering hvor man «etter omstenda [må] finne seg i å måtte sykle ein annan stad for å unngå å skapa kø» (avsnitt 36) er neppe egnet til å skape klarhet om hvor og når det fremdeles er lov å sykle i kollektivfeltet. En klar regel om at det er lov å sykle i kollektivfeltet, også i rushtiden, så lenge man sykler på en måte og i en hastighet som med rimelighet kan forventes av en syklist på den aktuelle strekningen, er nå erstattet av en konkret rimelighetsvurdering som ulike harde og myke trafikanter høyst sannsynlig vil ha temmelig ulike oppfatninger av.

Veimyndighetene må nå komme på banen med skilting som klargjør hvilke kollektivfelt som fortsatt er åpne for syklister i rushtiden.

Innlegget ble først publisert hos Rett24, og er gjengitt med forfatterens tillatelse.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken