Gå til sidens hovedinnhold

Dumping av familiedyr – et evigvarende problem

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Østlandets blad den 28. desember kan vi lese den triste historien om noen kattunger som hadde blitt dumpet langs E6 i Vestby. Selv etter mange år med holdningsendrende arbeid rettet mot dumpingen av familiedyr, kan det virke som om budskapet faller for døve ører.

Hvert år etterlater dyreeiere sine firbeinte familiedyr alene i grøftekanter, i søppelsekker, eller reiser rett og slett fra dem hjemme uten tilstrekkelig med mat og drikke. Selv om de vet at dette kan straffes med bøter og i noen tilfeller fengselsstraff. Tusenvis av dyr får hvert år hjelp fra Dyrebeskyttelsen Norges 27 lokalavdelinger. Dette er dyr som er dumpet av sin eier eller født av en mor som har blitt dumpet.

Det å dumpe et uønsket familiedyr viser en total mangel på respekt og forståelse for verdien av et levende individ. Det er også høyst ulovlig å etterlate dyr i hjelpeløs tilstand. Allikevel er dette noe som dessverre skjer svært hyppig. «Kaninunger dumpet i Oslo sentrum», «Kattunge dumpet i søppelsekk ved E18», «Katt trolig dumpet i sjøen for å dø». Dette er bare noen av overskriftene i media som omhandler dumping av familiedyr.

I 2009 ga Dyrebeskyttelsen Norge ut rapporten «Hjem, kjære hjem». Da mottok 3641 hjemløse dyr hjelp fra Dyrebeskyttelsen Norges lokalavdelinger. I 2019 var det hele 6069 dyr som fikk hjelp, de aller fleste av disse er dumpede katter. Trenden går dessverre i feil retning. Det er sommeren som er høysesong for dumping av dyr, men vi ser også dumping i forbindelse med andre ferier og når folk opplever at de har fått for mange dyr i forhold til hva de ønsker å ta vare på. Kattene som ble dumpet i desember i Vestby går en hard vinter i møte. Om de ikke blir funnet snart vil de etter all sannsynlighet dø av kulde og sult. En stor takk til Ingvild Ombudstveit og Tore Galby som har lett etter kattene.

Som en veldedig organisasjon, er Dyrebeskyttelsen Norge avhengig av inntekt fra medlemskontingent, grasrotandel, arv og donasjoner for å gå rundt. Selv om det finnes lovverk som krever at man hjelper dyr i nød, er det lite penger å hente fra det offentlige til arbeidet med hjemløse dyr. Dyrebeskyttelsen Norges lokalavdelinger driftes av frivillige ildsjeler, som bruker mesteparten av sin fritid på å hjelpe dyr i nød. Som veldedig organisasjon, har vi ikke mulighet til å omplassere dyr på vegne av eiere som ikke lenger orker ansvaret. Det finnes mer enn nok av hjemløse dyr som må gå først i køen.

Dyrebeskyttelsen Norge sine lokalavdelinger har i løpet av de siste årene møtt liten forståelse fra dyreeiere som ikke forstår at vi må prioritere de hjemløse først. Flere av lokalavdelingene har gjentatte ganger mottatt trusler fra sinte eiere, som blir rasende og truer med å dumpe dyret i skogen, eller at de skal avlive dyret selv, siden avdelingene ikke har kapasitet til å hjelpe dem. Å gå til anskaffelse av et dyr til familien bør være en nøye, gjennomtenkt handling, men slik er det dessverre ikke alltid. Mange dyr blir hjemløse, eller mister livet, fordi uansvarlige dyreeiere ikke har tenkt godt nok gjennom hva det innebærer å ha ansvar for et dyr. Mange eiere tenker dessuten ikke over hvilke behov dyrene har før de går til anskaffelse av et familiedyr.

Manglende restriksjoner på kjøp, salg og avl bidrar til å øke antallet uønskede familiedyr. At eiere ikke kastrerer dyrene sine forverrer problemet. Det anslås at det fødes rundt 60.000 kattunger i Norge hvert år. Av disse er det kun rundt 20.000 som får et hjem, mens resten blir enten avlivet, eller ender opp som hjemløse. ID-merking av både hund, katt og kanin burde være obligatorisk. Dersom alle katter ID-merkes, vil det være vanskeligere for uansvarlige eiere å dumpe familiedyret sitt når de går lei. Forslag om lovpålagt ID-merking av katter har aldri gått igjennom.

Det settes av altfor lite midler til dyrevelferd i Norge i dag. Staten som skriver lovverket legger alt ansvaret over på veldedige organisasjoner, og gir minimalt med pengestøtte til dette. Hjemløse dyr er mer enn et dyrevelferdsproblem. Dette er i stor grad et samfunnsproblem som burde skape større engasjement i politikken. Det er på tide at politikerne på Stortinget tar av seg skylappene sine og ser verden slik den er. Hvis vi skal kunne forhindre hjemløshet, dumping og drap på familiedyr, må det brukes midler på tiltak som fungerer: kastrering, ID-merking, og ikke minst, et bedre rettsapparat som tar dyrevelferden på alvor.

Åshild Roaldset, veterinær og daglig leder i Dyrebeskyttelsen Norge og Hege Johansen Leder i Dyrebeskyttelsen Norge Oslo og Akershus.

Kommentarer til denne saken