Overbeskyttende svaneforeldre saboterte redningsforsøk

En svaneunge har svelget en fiskesene og viklet den ene vingen og foten inn i restene av den. Men de hissige foreldrene lar seg ikke lokke til hjelpen som på bryggen i sørenden av Årungen. Selv ikke med dryss av fersk kneip.
Publisert

ÅS: Onsdag morgen ble brannvesenet på Korsegården dirigert ut til Årungen etter melding om dyr i nød.

Turgåere hadde sett den halvt år gamle svaneungen med restene av et fiskesnøre hengende ut av nebbet. En ting er å lokke til seg svaner med brød. Men det er ikke bare bare å holde overbeskyttende foreldre unna samtidig som svangeungen skal fanges.

Så Jon Evenrud ble tilkalt. Han er egentlig gartner, men er en erfaren jeger og lisensiert ringmerker av fugl.

- Brannvesenet er flinke til mye, men det trengs litt erfaring for å fange fugl, sier Evenrud.

Det er ikke ulovlig å fiske med stang i Årungen, men ringmerkeren påpeker at dersom snøret ryker må resten kastes i søpla. Hvert år dør en mengde fugler fordi de får i seg fiskesnører og kroker eller vikler seg inn i garn.

Teksten fortsetter under bildet

Snøre og gress: Svaneungen har svelget mye av snøret som mest sannsynlig fløt på vannet med gress. Resten av snøret har viklet seg rundt den ene vingen og foten til ungen. Alle foto: Anita Gjøs

- Mest sannsynlig har ungen svelget snøret mens den har spist gress. Foreløpig lider den ingen nød, men snøret må ut, sier Evenrud.

Jobben med å lokke til seg den lille familien på tre, er ikke vanskelig. Tror vi. Selv journalisten får sitt eget kneipbrød som smules opp til glupkse fugler.

- Nå må du kaste smuler den veien, mens jeg prøver å få ungen hitover, gestikulerer Evenrud mens han tar et fast grep om den store håven han skal fange svaneungen med.

Svanene smatter i seg vått brød og følger etter smulene. Det er tydelig at ungen ikke har vanskeligheter med å få i seg mat. Men det skal vise seg at det blir vanskeligere enn antatt å få svaneungen innenfor rekkevidde av håven.

Særlig svanepappaen er aggressiv i oppførselen. Han hveser og klukker, og ungen padler vekk fra bryggen mens den kvitrer stille tilbake. Det er nesten så vi kan høre den stolte far si: "Det er nærme nok, ungen min. Svøm tilbake til meg igjen".

Tiden flyr mens brødet minker. Høstsolen varmer opp morgentimene denne siste dagen i september. Svanefamilien bryter det blikkstille vannet og legger igjen et bølgende spor i vannflaten.

Plask! Og en uttalelse som ikke egner seg på trykk. Den grå svaneungen unngikk håven med en centimeter.

- Nei, da er det bare å gi seg. De vil ikke altså. Jeg får ta ut båten i løpet av dagen. Da skal jeg klare å få opp ungen og få bort snøret, konstaterer ringmerkeren. Han tråkker over det lille svaberget og fester håven på biltaket.

Den lille familien padler ut over Årungens glitrende overflate, uvitende om at foreldreinstinktet saboterte det velmenende redningsforsøket.

Oppdatering: Jon Evenrud forteller at ungen elegant ble fanget med hov i løpet av dagen. Ungen hadde ingen skader fra fiskesena og er like god.

Artikkeltags