Gå til sidens hovedinnhold

En nasjon i flytsonen

«Det blir et Norge før og et etter 22. juli», sa Jens Stoltenberg i sin tale til rosetoget på Rådhusplassen, for snart ti år siden. Jeg synes det er rart å tenke på at den hendelsen, som virkelig rystet Norge, nå er som et falmet minne. Har Norge, som nasjon, ligget i flytsonen for lenge?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg fylte 8 år i 2011. Mamma dro meg med til rosehavet utenfor Oslo Domkirke, bare noen dager etter at det forferdelige hadde skjedd. Vi skulle egentlig besøkt besteforeldre på Vestlandet den uka, men mamma valgte å ta meg med en annen plass. Rosene gjorde inntrykk, men det lille hodet mitt klarte ikke å forstå. Inne domkirken som mamma og jeg hadde stått utenfor,) talte landets statsminister til de som sto igjen etter 22. juli. Han siterte noe en sterk AUF-jente hadde tvitret: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen» (Håheim, 2011). Det var nettopp kjærligheten hun beskriver vi erfarte etter 22. juli. Den dagen lærte Norge på ny om samhold og solidaritet, vi var ett folk – ett Norge – etter 22. Juli. Utenfor domkirken ble det lagt ned tusenvis av roser, bamser, brev, tegninger og hjerter. Det hele var omkranset av konsertgjerder, slik at man ikke skulle vase ubetenksomt inn i den følelsesladde sonen. Dette var mitt første møte med slike konsertgjerder.

Fritt Ords skrivekonkurranse

Fritt Ord-konkurransen for videregående skole er en årlig konkurranse der elever utformer bidrag om ytringsfrihet og demokrati. Temaet for året 2020/21 er 22. juli.

Dette er en av finaletekstene skrevet av elever ved Roald Amundsen videregående skole.

Sommeren 2020 ble ikke som noen av de andre somrene jeg hadde opplevd, et virus hadde spredt seg. Jeg var 16 år den sommeren, med en kjekk kjæreste og fine venner. Den sommeren skulle jeg ha vært på konserter og levd ungdomslivet fullt ut, men mine neste møter med konsertgjerder ble utsatt. Som ungdom hadde jeg frem til dette året, kun opplevd å leve i et samfunn som lå i flytsonen. Da vi i 2020 falt ut av den komfortable flytsonen, slo samfunnet sprekker. Kjærligheten, solidariteten og samholdet vi hadde lært etter 22. juli, falmet med årene. I 2020 ble igjen samhold og dugnad viktig for at hjulene skulle gå rundt, vi måtte bry oss om hverandre for å bekjempe pandemien. Vi hadde mulighet til å ta opp igjen det vi lærte av 22. juli.

I boka «Jegerånden» sier forsvarssjef Eirik Kristoffersen at «det skal sterk rygg til å bære gode dager». Han mener at dersom man befinner seg lenge i flytsonen, så vil det komme et punkt der man ikke klarer å snu om, hvis det skjer noe galt. Det var nettopp dette som skjedde i 2011. Vi hadde levd på en bølge der alt hadde gått fint lenge, vi var derfor ikke forberedt når det ufattelige skjedde. Norgeshistorien viser at vi som nasjon er dårlig på føre-var-prinsippet. Norge tar ikke grep før det har gått galt. Ser man det slik, er vi en nasjon der historien gjentar seg gang på gang. 9. april 1940 ble mobiliseringsordren sendt ut etter at tyskerne var ankommet landet vårt. Under Nokas-ranet i 2004 var ranerne bedre bevæpnet enn politiet, dette kostet én betjent livet. 22. juli var politiet underbemannet, helikopteret ute av drift, kontraterror-bevegelsen ikke-eksisterende og landet hadde en dårlig beredskap. Senest 12. mars 2020 måtte Norge stenge ned etter at covid-19 viruset hadde ankommet landet. Heldigvis er det lenge mellom hver gang det skjer ting som rammer i stor skala. I mellomtiden kommer vi inn i flytsonen og venner oss til et liv der alt går bra. Jeg sier ikke at vi skal ha tragiske hendelser annethvert år, men vi må ikke glemme at ting kan snu. Dersom ting snur må vi som nasjon være forberedt!

Det er heldigvis lett å se at opptrappingen av sikkerheten i landet vårt er tatt på alvor etter 2011. I Oslos gater er det satt opp massive terrorsikringer i form av blomsterkasser, benker og bilsperringer. Det føles tryggere å ferdes i hovedstaden. Vi har tatt i bruk noen av Winston Churchills ord: «Den som ikke lærer av historien er dømt til å gjenta den (Churchill, 1948)».

Det er ikke før nå – ti år etter – at jeg klarer å ta innover meg det som skjedde. Jeg fylte 8 år i 2011, i år fyller jeg 18. Jeg hører ikke bare på at folk sier at vi har noe å lære av hendelsen, men jeg forstår det og undrer videre selv!

Kommentarer til denne saken