Gå til sidens hovedinnhold

Enda et skritt nærmere nasjonalpark i Østmarka

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Å etablere nasjonalpark i Østmarka åpner for mange muligheter både for å ta vare på viktige naturområder og tilgjengeliggjøring for at flere kan oppleve dem.

For få uker siden kom Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) med en rapport om «bruk og vern i Østmarka» hvor de peker på utfordringer og muligheter i dagens bruk av marka og litt hva man kan se for seg av utfordringer om (deler av) Østmarka blir nasjonalpark. Det behøver ikke være entydig hva slags vern og bruk som blir resultatet av en verneprosess. Allerede er deler av Østmarka naturreservat og resten er omfattet av markaloven, likevel er det ikke entydig hva slags vern som bør følge med av nasjonalpark og hva som er den beste avgrensningen. Kanskje er den bynære delen av Østmarka mot Oslo så hardt brukt at det ikke er naturlig å la grensen for nasjonalpark gå helt til kanten av marka.

Det pekes på at en nasjonalpark-status trolig vil føre til at bruken av Østmarka blir langt større enn i dag, selv om det allerede i dag er 1,2 millioner årlige turer i området. Det er grunn til å tro at det at det blir nasjonalpark vil få langt flere til å komme. Slik sett vil vern føre til større bruk. Det vil gi en betydelig folkehelsegevinst, men kan også legge større press på naturverdiene. Trolig vil det være nødvendig å gjøre mer for å legge til rette for hvor og hvordan folk flest bruker marka. Kanskje bør noen veier og stier stenges, mens andre kan fortjene større grad av tilrettelegging. Skilting og veiledning kan bidra til å styre hvor og hvordan marka blir brukt, foruten infrastrukturtiltak som toaletter og parkeringsmuligheter.

Det er heller ingen tvil om at det er utfordringer knyttet til skogbruket, slik det praktiseres med store maskiner og flatehogst. Skogsbilveier innebærer inngrep i seg selv, men åpner også for annen trafikk inn til områder som ellers hadde vært under mindre press. Så er det store områder av Østmarka som har blitt hogget før, og nå har vokst til igjen. Generelt setter de fleste mest pris på å gå på stier gjennom urskog. Det er likevel stor forskjell på de områdene som har vært utsatt for flatehogst, og som dermed har en mer monoton vekst, og områdene som har vært drevet som plukkhogst, og som dermed er mer varierte.

En annen utfordring i marka er mellom ulike brukergrupper. En del synes for eksempel at terrengsyklister ikke passer overalt. NINA peker på at en mulighet er at det kan lages soner for ulike aktiviteter. Så kan likevel noen føle at det bryter med våre ideer om allemannsrett og fri ferdsel i naturen. Så er det sånn at hvis det er fritt frem for alle, så kan det lett bli den sterkestes rett. Hvis vi ønsker å ivareta noen naturområder, så må det trolig innebære en form for vern.

Selv om vern øker attraktiviteten og dermed bruken. Selv om en nasjonalpark dermed kan bety visse begrensninger for noen aktiviteter, vil det åpne for bruk fra langt flere. Et nasjonalparksenter og annen tilrettelegging for opplevelser vil også innebære nye næringsmuligheter. Selv om neppe alle norske skogområder bør bli nasjonalpark fremstår det i dette tilfellet som vinn-vinn både for naturen og de fleste brukerne av skogen å gå videre med planene om nasjonalpark.

Nøyaktig avgrensning og tilrettelegging må det jobbes videre med før det kan konkluderes med detaljene knyttet til vern og bruk. Markaloven i seg selv er ikke tilstrekkelig for å ta vare på og videreutvikle dette fantastiske naturområdet.

Øyvind Solum og Kristoffer Robin Haug (MDG), Fylkestingsrepresentanter, Viken fylkeskommune

Kommentarer til denne saken