«Bli fremfor alt ikke trøtte, som mennesker blir etter kriger», sier Nordahl Grieg i diktet «Reis ingen monumenter».

Nå stuper igjen mennesker på slagmarken i Europa og byer knuses til ruinhauger. I dette krigstunge oktober-mørke stiger minner fra et annet mørke fram, et mørke som fikk hele menneskeheten til å holde pusten. Om ingen byer i Europa ble knust og ingen stupte på slagmarken i dette minnet, tok likevel frykten for en verdensomfattende katastrofe pusten fra oss alle.

I krigen mot fasismen/nazismen kjempet Øst og Vest side om side, stort sett, men alt i 1946 kunne Churchill slå fast at jernteppe hadde senket seg og delt Europa i to. Striden mellom ideologiene – mellom Øst og Vest, var i gang.

Tidlig på 60-tallet var freden etter storkrigen ennå ung – som oss. Og om gjenreisningens tid da var over, husker vi som var unge den gang ennå menneskenes glede over den dyrebare freden.

Så mørknet det til – enda en gang, og denne gang ikke bare over Europa, men over hele menneskeheten. I en tale den 22. oktober i 1962 fortalte president John F. Kennedy at sovjetiske baser for mellomdistanse og langdistanseraketter, med kjernefysiske stridshoder, ble bygget og utplassert på Cuba. Dette var Sovjetsamveldets reaksjon på at USA tidligere hadde utplassert mellomdistanseraketter i Tyrkia og Italia. At det ble utplassert slike raketter på Cuba, var helt uakseptabelt for USA og Cubakrisen, der Øst sto mot Vest, var et faktum. Det ble fort et skremmende alvor.

Så i noen dramatiske oktober-døgn var det som om høstmørket brått ble mørkere. Den store frykten var at en krig mellom de to stormaktene, hvor også atomvåpen kunne bli brukt, ville være starten på tredje verdenskrig. Dermed sto hele menneskeheten i fare.

Striden tiltok og lørdag den 27. oktober 1962 sto verden i helspenn foran det som med all sannsynlighet var starten på slutten.

Denne datoen er siden omtalt som historiens farligste døgn.

I disse dramatiske dagene i 1962 gikk vår oppmerksomhet til det vi hadde fryktet etter Hiroshima og Nagasaki; at menneskeheten igjen var drevet mot stupet, der alt og alle ville gå under i atombombers ildmørje. Trøsten – og kanskje også redningen, var at i Cubakrisens dragsug var vi alle i samme båt på det samme stormende hav.

I årene fra 1945 og framover var det enighet om at fascismen aldri mer skulle få feste i befolkningen, det måtte være den store oppgaven framover, sa vi. Og vi siterte Nordahl Grieg.

I 1962 var freden ennå ung og sterk i menneskenes sinn. Nå er freden 77 år gammel og nå stuper igjen mennesker på slagmarken i Europa og byer legges i grus – tuftet på fascismens grusomme tankegods.

Bedre enn før skjønner vi nå at demokratiet er pilaren i vår sivilisasjon og den grunnleggende forutsetning for fred. Og at demokratiet er skjørt.

Med all slags «sannhet», tuftet på blanke løgner og de underligste konspirasjonsteorier, blir demokratiet og sivilisasjonens bærende organisasjoner - og personer i den rolla, igjen angrepet med hat, hets og død i kjølvannet, akkurat som sist fascismen var på ferde i Europa.

Mot denne bakgrunn står Nordahl Griegs ord i dag som et krav til oss alle; «…bli fremfor alt ikke trøtte, som mennesker blir etter kriger». For de nære årene framover kan bli krevende.