Først vil jeg si at jeg blir veldig trist ved tanken på at min generasjon ikke har maktet å svekke miljøødeleggelsene og klimakrisen, og at vi må overlate til dere unge en jordklode som er i en svært mye dårligere forfatning enn den var da jeg ble født.

Tusentalls arter av planter og dyr er blitt utryddet. Forsøpling av land, innsjøer og hav skjer i stadig raskere tempo. Ekstremvær, flom og ras øker år for år. Isbreer smelter, verdenshav stiger. Større landområder og folkegrupper lider av mangel på ferskvann. Vi har ikke lenger kontroll på temperaturøkningen, som er en hovedårsak til problemene dere unge blir overlatt å streve med videre gjennom livet.

Det vi har gjort i vår generasjon er selvfølgelig et stort svik.

Vi er mange som i noen tiår har sett dette komme. Men politikere som styrer har ikke villet erkjenne noen miljø- og klimakriser. Og selv om rapport etter rapport skrevet av spesialister på miljø og klima i like mange tiår har blitt presentert på klimatoppmøter og miljøkonferanser, så er det liten vilje blant våre ledere til en forandring. Politikerne nekter å innse realitetene.

I Norge lever vi nå i 2022 stort sett som vi gjorde for tredve, førti år siden.

Politikere som ikke vil virke helt avvisende til omtalte rapporter, setter i gang noe forskning og noe utredning for å virke handlingskraftige. Gjerne store utredninger og analyser som tar tid, men som raskt blir lagt i en skuff etterpå. Mens samfunnet går sin vante gang, vanlige mennesker fortsetter livet uten tanke på å forandre på ting; flyr til Syden og jorda rundt på ferier og forretningsreiser så snart de kan, kjører økende antall biler på stadig flere og bredere motorveier. Vi tar grådig for oss av dyrkbar mark og villmark og verneverdige områder til hyttebygging og infrastruktur. Og vi forbruker strøm og energi som aldri før, spiser vår mat som krever enorme mengder vann i produksjon. Vi vil ha mer og mer og mer, og politikerne lar oss få det av redsel på å miste makten. Grådigheten har tatt oss fullstendig.

Kjære snille og gode barnebarn, jeg og veldig mange med meg har forsøkt utallige ganger å si fra offentlig om hva som ville skje. Vi har talt for døve ører i kommunestyrer, vi har skrevet leserinnlegg i fleng, og vi har snakket med avvisende forskerkollegaer. Men vi er også ofte nektet tilgang med våre meninger og saksopplysninger ved henvendelser til radio- og avisredaktører, de prioriterer gjerne helt andre innslag enn varselrop om miljøødeleggelser og klimakrise.

Så, vær forståelsesfulle og skyld ikke på meg og mange andre som har forsøkt å rope at forandring er påkrevet. Det er menneskene som styrer og bestemmer, deriblant politikere, som har sviktet oss. Ikke bare politikere.

Men i særdeleshet politikere. Det er ingen god unnskyldning å si at politikere har sine begrensninger mentalt, at politikere også i utgangspunktet er vanlige mennesker, lærere, sekretærer og endatil mennesker uten arbeidserfaring. At slike folk ikke har store kunnskapen og innsikten i andre fagområder enn sitt eget, selv om de plutselig tror at de kan mer enn som så når de går inn i politikerrollene. Svært mange av dem har utvilsomt fokus på egenvinning også.

Så kjære barnebarn. Vi må tross alt alltid håpe, håpe på en forandring. Vi vet at mirakler kan skje. Og vi kan be til Gud om at menneskenes grådighet blir borte og at nestekjærligheten vinner.