«Tviler på at noen vil benytte anledningen til å smugle noe over grensen»

Jonas Orset i aksjon.

Jonas Orset i aksjon. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

FRA SYKKELSETET: Årets Gran Fondo World Tour startet i Slovenia denne helgen. Her beskriver Jonas Orset sine tanker fra søndagens ritt.

DEL

MeningerUnderveis i sesongen skal Langhus-gutt Jonas Orset skrive reisebrev om sine opplevelser fra sykkelsetet – både av og på sykkelsetet. Dette er første reisebrev.

Det var kaldt i går. 5 grader og regn er faktisk noe av det verste. Lavere temperatur betyr ofte snø og tørrere vær. Heldigvis er det opphold denne søndagen i mars. Det tror jeg de 504 påmeldte også er glad for. Det er tre distanser, 56, 88 og 138. Jeg er selvfølgelig påmeldt den lengste. Og da er det godt det er tørt. Men varmt er det ikke. Det er kun 10 grader i det vi skal starte.

Jeg har vært de siste dagene i Ilirska Bistrica, på besøk hos min lagkamerat fra Kina i 2014, Robi Jenko. Jeg ankom Italia med fly, og ble hentet av Robi i Trieste. Siden onsdag kveld har Slovenia vært mitt hjem. Ukjent territorium for meg. Selv om våren ikke har kommet for fullt og gradestokken sliter med å klatre over 10-gradersmerket har jeg fått et positivt bilde av Slovenia. Fantasien tilsier at når det blir varmere tider og de mange dalene og åskammene blir grønne og pyntet med villblomster – ja, da blir det nok vakkert. Akkurat nå minner det kanskje mer om noe østeuropeisk, kanskje litt russisk, selv om vi bare er 5 mil fra Italia.

Det tar ikke mange kilometerne før dagens Gran Fondo tar oss over grensen til Kroatia. Vi startet i Portoroz, en kystby langs den korte slovenske kystlinjen, men omtrent hele løypen vil gå på Istria-halvøya i nabolandets småkuperte landskap. Det er ikke store fjell her, men flere stigninger på 3–4 kilometer. Og de merkes når det går fort.

Vi er halvveis i konkurransen. «Konkurransen» er kanskje litt upresist for det et «noncompetative-race», hvilket vil si at det egentlig ikke er førstemann, men kun en tur der alle får like mye heder og ære. Likevel kjører vi til syra tar oss.

Det var jeg som startet kjøret. Følte jeg måtte vise meg frem som fjorårets vinner av Gran Fondo World Tour. Dette rittet er tross alt første event i årets verdenstour. Og med gode premier til sluttvinnerne så er det viktig å vise at man mener alvor. Men nå svir det i beina. Det tok ikke lenge før flere av de andre favorittene ble med på fartsleken og det har gått fort. Etter snart 70 kilometer er det kun 20 ryttere igjen i teten. Da passer det fint med flatene i Motovundalen. Men det går unna. Det er flatt, likevel er vi oppe i 50 km/t.

Grensevaktene ser skeptisk på oss, men lar oss passere. Vi har tross alt på oss startnummer så de må vel forstå at vi er med i rittet. Tviler på at noen ville vært utspekulerte nok til å benytte anledningen til å smugle noe over grensen. Men man vet aldri. Vi er kun 10 igjen i teten og tilbake i Slovenia. 10 km til mål. Over dagens siste 5 kilometer lange bakke gikk det unna. Jeg bet meg med og nå er det flatt til mål.

Det blåser enda og temperaturen har falt til 7 grader. Det er fint det ikke er lenger enn 138 km. Et kort ritt i Gran Fondo-sammenheng, men nå er det tross alt mars og tidlig i sykkelsesongen. Dagens ritt er på mange måter en slags prolog. Det viktigste for meg var å komme igjennom og samle poeng til sammendraget. Det vil jeg klare nå. Senere venter større og lengre utfordringer. Mitt mål er å vinne Gran Fondo World Tour også i 2018. Jeg har fått en god start, og fortsettelsen blir spennende.

Men først venter en riktig pastabuffet i Portoroz. Den vil smake godt.

Artikkeltags