Overskriften slo mot meg da jeg sto opp i dag tidlig og åpnet øb.no:

– Jeg sto på balkongen i 13. etasje og skulle hoppe. Gjøre ende på alt. Så tenkte jeg: «Vil det gjøre livet til datteren min bedre».

Gud bedre. Pappahjertet mitt fikk så vondt. Jeg grøsser inni meg, fordi jeg får så fryktelig vondt inni hjertet.

Du kan lese hele artikkelen her:

Les også

– Jeg sto på balkongen i 13. etasje og skulle hoppe. Gjøre ende på alt. Så tenkte jeg: «Vil det gjøre livet til datteren min bedre?»

Sitatet kommer fra Shahram Arifar. Dette er en fyr jeg ikke kjente til fra før, før han plutselig dukket opp på øb.no i et leserinnlegg om menns psykiske helse. Dette var et tema han brant for, helt åpenbart, og dette skulle han kjempe for.

Det er mange måter å kjempe, men å dele en så personlig historie og betraktninger fra en ellevilt vanskelig situasjon i livet, krever et mot det står respekt av.

Akkurat som kvinner trenger sterke forbilder, gjør også vi menn det, men vi menn har mer enn nok av klassiske mannsforbilder der ute. Det vi mangler og trenger enda flere av, er karer som Shahram, som blottlegger sin egen sjel fullstendig i en artikkel i lokalavisa si. Det krever.

Nylig sto for eksempel også komiker Stian Blipp frem – en utrolig fin person som virkelig har «alt», i manges øyne, og fortalte om en tøff periode med en fysisk og psykisk smell.

– Jeg visste ikke hva jeg slet med før det smalt, fortalte han til VG.

Det rammer alle.. Det blir flere og flere av dem som forteller om slike historier. Heldigvis. Ikke fordi mennesker skal ha det slik, men fordi nettopp slike mennesker virkelig kan ha en innvirkning på andre i en slik situasjon, og de er det mange av, for begge kjønn.

Når jeg lukker øynene, kan jeg nesten levende se for meg historien i hodet mitt, når Shahram står på balkongen, og etter eget sigende står klar til å hoppe fra 13. etasje.

Det er helt grusomt å tenke på. Vi menn har en snål tendens til å lukke oss inne, helt til vi går på en real smell. Vi går heller ikke til legen før vi må. Vi lukker oss ofte selv for de som står oss nærmest, familie, ektefelle, venner. Ofte sier man ikke fra før det er for seint. Ofte er det mange som ikke engang vet at ting er så ille, før det er for sent.

Hvorfor? Det kan være tabuet. Skammen. Frykten for å bli dømt av nærmiljøet. Presset i samfunnet, som Shahram skriver om. Jeg vet ikke. Psykisk helse er for all del en fin ting å ta med seg inn i valgkampen, men i Shahrams tilfelle, handler det om mer. Det handler om levd liv, og det handler om ekte følelser – av det virkelig vonde slaget.

Når du ser Shahram, så kan man faktisk tenke at han er et klassisk mannlig forbilde. Han ser knallbra ut. Tøff og macho. Han har stort og flott skjegg. Han har tatoveringer og kule klær. «Hvorfor skulle han som er så kul ha problemer», er det for lettå tenke. Den andre siden av seg selv med blottleggelsen av historien han gjør på øb.no i dag, viser nettopp det som det står i reportasjen til kollega Rolf-Otto: Ting kan se ut som en ting på overflaten, men noe helt annet kan skjule seg under overflaten. Shahram har ikke vært alene, og han er dessverre ikke alene.

I kongens nyttårstale, skrev han at vi trenger hverandre – løft blikket.

Karl Erik Derås, som er en av de frivillige ressurspersonene som bidrar på Fontenehuset, sier det så fint i samme reportasje: – Et «hei» kan redde dagen.

Det får man på Fontenehuset – dette fantastiske tiltaket i Nordre Follo, men det holder ikke bare der. Det gjelder i hverdagen. Når jeg nå er ferdig med å skrive dette, skal jeg ta oppfordringen til Karl Erik og Shahram, ta kontakt og si hei til en person jeg vet ikke har hatt det så bra, men som jeg ikke har prioritert å ta kontakt med på lenge i tidsklemma.

De samfunnsmessige kostnadene rundt psykisk helse er enorme. Jeg googla litt kjapt nå i kveld, og så at psykiske lidelser er en av Norges dyreste sykdommer. De koster landet, i 2019-kroner, 280–290 milliarder kroner per år, ifølge helsedirektoratet, og mørketallene er garantert høye.

Vi kan alle bidra til å gjøre disse tallene mindre. Det er ekspertenes oppgave å «lappe sammen et trist sinn». Til slikt trengs det fagfolk, men det lille «hei’et» fra hver enkelt av oss, kan kanskje hjelpe noen på gang i riktig retning før de kommer så langt nede at det faktisk er et alternativ å vurdere et skjebnesvangert hopp fra 13. etasje.

Les også

Ved å bryte ned tabuer og vise at det er mulig å søke hjelp ved behov, kan politikere bidra

Depresjon, angst og andre psykiske lidelser er ikke bare tøft for dem som er rammet av det, men også for dem som lever sammen med dem. Man ser de man er glad i lide. Det tærer i filler kropp og sinn, og det kan ofte ta lang tid å bli frisk, om man i det hele tatt blir det. Man føler maktesløshet. Åpenhet rundt psykiske lidelser, selvmord, selvmordstanker og vonde følelser, tror jeg er viktig for samfunnet. Vi kan ikke og bør ikke dysse det ned. Det er min mening, og jeg tror lokale folk i Nordre Follo som Shahram, er med på å bidra i kampen mot dette ondet.

Når det gjelder Fontenehuset, så håper jeg pengeboka i en kommune som må spare penger ikke stopper. Du kan kanskje ikke måle effektene der og da i budsjettet, men denne investeringen tror jeg er samfunnsøkonomisk på alle måter. Og human.

Jeg håper mange stiller opp på tilbudet Shahram nå skal sette i gang.

Takk til alle som deler. Takk til alle som bidrar. Takk til alle som snakker. Og alle som lytter, men først og fremst til Shahram: Tusen takk for at du delte historien din.