Fred og ufordragelighet på fødestuen

Ingeborg Sollesnes (86) fødte datteren Unni Elisabeth på en fødestue i Drøbak den 8. mai 1945. FOTO: Håkon Jacobsen

Ingeborg Sollesnes (86) fødte datteren Unni Elisabeth på en fødestue i Drøbak den 8. mai 1945. FOTO: Håkon Jacobsen

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Et svensk jubelbrus over radioen satte fart på fødselen til Ingeborg Sollesnes. Den 8. mai 1945 kom fredsbarnet Unni Elisabeth til verden i Drøbak.

DEL

DRØBAK: – Det var så nydelig vær den dagen. Blå himmel og ikke en sky.
Ingeborg Sollesnes (86) sitter hjemme i leiligheten sin i Drøbak og drømmer seg tilbake til de første maidagene for 65 år siden. Hun er blank i blikket, og forteller med en innlevelse og klarhet som om det skulle ha hendt i går. Hun ser ut gjennom balkongdøren og smiler mildt.
– En slik værdag som i dag. Bare enda mer vårlig, konstaterer Ingeborg.

Svensk jubel


Det var krig i fedrelandet. Ingeborg var gravid i niende måned og hadde termin mot slutten av mai. I Drøbak gikk ryktene om at tyskerne ville overgi seg. At freden var nær.
– Jeg og mannen min bodde hos et eldre ektepar på den tiden. Den 7. mai var jeg oppe hos dem, og mannen i huset gikk ned i kjelleren for å lete fram en radio. Da han kom opp igjen og peilet seg inn på en svensk kanal... Ingeborg tar en kort pause og trekker pusten dypt.
– Det var helt vidunderlig. Vi hørte det suset fra Sverige, jubelen. Jeg kjente en voldsom letthet, og sank rett ned på divanen.
Med lettelsen kom etterhvert veene, og fødselen var i gang flere uker før tiden.
– Om morgenen den 8. mai bestilte fruen i huset en drosje for meg. Ja, for vi hadde drosjer her i Drøbak. Så bar det på fødestuen.

LES OGSÅ: – Flagget for fredsbarnet

Egen jordmor


Samtidig fikk Ingeborgs private jordmor beskjed. Den vordende far derimot, hadde stått opp klokken fire om morgenen for å kjøre nazister.
– Vi drev en butikk i Drøbak på den tiden, og han måtte ut med lastebilen for å hente NS-folk, forteller Ingeborg.
På fødestuen er det kaotisk. Det har kommet inn fødende fra Ås og Vestby. Jordmor og bestyrerinne på fødehjemmet er nazister, og det strømmer hjemme frontsfolk ut og inn hele tiden. Hagen er også fylt opp.
– Jeg var 21 år og førstegangsfødende og fikk nærmest beskjed om å knipe igjen, minnes Ingeborg. For den som stjal all oppmerksomhet var kona til den daværende ordføreren i Drøbak. Han også nazist.
–Det var et veldig styr de dagene. Jeg er glad for at jeg hadde med meg min egen jordmor. Etterhvert merket vi ikke så mye av det som foregikk utenfor. Vi hørte rykter om at tyskerne på borgen ikke ville overgi seg, og det var mye usikkerhet en stund, forteller den spreke 86-åringen. Med utsikt fra fødesengen rett over til Oscarsborg følte Ingeborg at de kunne skyte rett på henne. Men så var det brått over.

Drops fra far


Flere av de andre fødende ble sendt hjem igjen. Dermed ble det bare Ingeborg som fødte i Drøbak denne dagen.
– Der og da visste jeg jo ikke at Unni ville bli et fredsbarn. Det var ingen norske flagg, ingen stor ståhei på fødestua. Jeg fikk barnet til brystet og hadde nok med det.
Samtidig ble nazister samlet opp og transportert bort. Jordmødrene ble fjernet, og Ingeborgs private måtte trå til for flere. Etterhvert nådde budskapet en uvitende far, som troppet opp på fødestuen med en pose drops. Ingeborg smiler mildt igjen og humrer litt.
– Han hadde ikke hatt tid til å forberede noe, men drops var jevt på den tiden. Men det er komisk å tenke på det nå.
– Hva med tiden før fødselen, var du noen gang engstelig?
Ingeborg tenker seg om litt, men nei. Hun var ikke det.
–Vi var så unge, og var i grunn ikke redd for noe som helst.

Hvit brud på trikken


Bare et halvt år tidligere hadde Ingeborg stått hvit brud. Heller ikke det å skulle gifte seg under krigen virket skremmende. Men det bød på problemer likevel. Og Ingeborg husker hver lille detalj.
– Vi skulle gifte oss i Drøbak kirke, med egen prest fra Oslo. To dager før vielsen fikk vi vite at det ikke ble aktuelt, og at vi måtte ta til takke med en NS-predikant i Drøbak. Å, du aner ikke for et styr det ble! Ingeborg himler med øynene og rister på hodet så de stålgrå krøllene danser rundt pannen hennes.
– Det endte med at vi måtte bestille kirke i Oslo. Og da vi skulle innover fikk vi ikke tak i drosje. Til slutt fikk vi være med en syketransport, og rakk vårt eget bryllup, forteller Ingeborg, og fortsetter like ivrig:
– Så skulle vi hjem igjen og fikk ikke drosje da heller. Så der vandret vi nedover Ullevålsveien i sørpe den 2. desember. Så kom vi oss på en stappfull trikk, og videre med tog. Jeg husker konduktøren kommenterte at han aldri hadde hatt en hvit brud som passasjer før, så vi slapp å kjøpe billett.
Tilbake i Drøbak ble det fest på Britannia hotell.
– Vi søkte om å få danse, men fikk ikke lov. Men mange lurte seg til en dans likevel, humrer Ingeborg.

Langt opphold


Tilbake på fødestuen. Det har blitt 9. mai og ordføreren har fått en sønn. Ingeborg har fått et snilt barn, som hun selv sier det. En velskapt datter. Stemningen er ikke spesielt god, de fødende er glade for å ha fått sine barn og for at krigen er over. Men våpenkledte menn fra hjemmfronten bryter stadig det som kunne ha vært idyll. Og Ingeborg blir liggende på fødestuen i 14 dager.
– Var det vanlig på den tiden?
– Å nei, men alt var jo uvanlig, ingenting var som normalt. Det var fortsatt kaotisk utenfor fødestuens fire vegger.
Ute skinner solen på grønt gress. Men knoppene på trærne har ikke sprunget ut, og det er langt mellom fargerike blomster.
– Men i mai i 1945 var det full vår. Jeg husker husvertinnen vår kom med en stor bukett vårblomster som hun hadde plukket i hagen. Det var så fint. Og på 17. mai kom endelig flaggene opp.

Fred i landet


Og det var da det gikk opp for Ingeborg at det var fred i landet. Hun og barnet ble hentet og kjørt opp til svigerforeldrene.
– Det var fortsatt strålende sol, og flagg overalt!
Hos svigerforeldrene mine ventet deilig lunsj, og det var glede og idyll, minnes Ingeborg.
– Men ingenting slår det jubelbruset vi hørte på Sveriges Radio. Jeg kan høre det fortsatt, det var så vidunderlig!


 


 


 


 


 


 

Artikkeltags