Jeg er et produkt av petroleumsoppturen vår nasjon har hatt siden 1970, stort sett under forutsigbar politisk ledelse. Vi var et samfunn som fordelte godene, og som hadde sørget for en velferdsstat vi ennå kan være stolte av. Da høyrevinden begynte å blåse og vi vokste fra ferieteltturene, ble vi verdensvante før vi var konfirmerte: Granca et par ganger i året. Helgeturer til Dubai og New York. Romantiske turer til Seychellene og safari i Kenya. Et par biler i garasjen og en daycruiser i havna. Norske verdier som ble verdt å ta vare på, med opplagt støtte til at olje- og gassindustrien må utvikles – ikke avvikles.

Jeg har tillit til vitenskapen, og nølte ikke et øyeblikk med å la meg injisere da forskerne og myndighetene ga grønt lys til covid-19-vaksinene. Risikoen ved å la være kunne jeg ikke overse. På samme måte kan jeg ikke overse den omfattende dokumentasjonen som er lagt frem av FNs klimapanel. Det enkleste hadde selvsagt vært å avfeie IPCCs siste rapport som «skremselspropaganda» og «dommedagsprofetier» og i stedet google meg frem til dubiøse, men komfortable, forklaringer.

Hele mitt voksne liv har jeg sympatisert med den sosialdemokratiske idé. Etter den siste IPCC-rapporten, får jeg meg ikke lenger til å støtte politikk som vil fortsette leting og pumping av stoffer som sakte, men sikkert, skader oss.

Vi kan ikke diskvalifisere FN-generalsekretær António Guterres' bønn til verdens nasjoner om umiddelbart å stanse utvinning av kull, olje og gass med at «han snakker i store ord» og at «dette gjelder ikke Norge». Vi har en arv å ta vare på. Ikke den vi selv har fått, men den vi vil gi videre til våre barn og dem som kommer etter dem. Uavhengig av hvor lite eller mye det monner at Norge stanser oljeletingen, er jeg kommet til at vi står ved en korsvei. Vi må velge på hvilken side av historien vi vil være. Intet mindre. Det gjelder spesielt oss i generasjonene som er blitt tilvent en i overkant komfortabel livsstil.

De unge kan ikke stå alene om å skape seg en levelig fremtid. Det betyr at også vi – jeg – må gjøre noe. Jeg må opplagt skrote fossilbilen, kutte ned på kjøttinntaket, fly mindre, sortere søpla bedre, gjenbruke mer og reparere fremfor å kjøpe. Men det er mer å lære, og jeg aner ikke helt omfanget av oppgaven ennå. Heldigvis er det noen som kan peke meg i rett retning, ett skritt av gangen. Min personlige tilpasning vil sikkert ta tid, og jeg vil oppleve å bli raljert over fordi jeg famler. Det får jeg leve med. Det jeg ikke kan leve med, er tanken på at mine etterkommere skal peke på meg og si at «han gjorde ingen ting». Jeg vil stå på rett side av historien når vår generasjons krønike skrives. Derfor stemmer jeg nå på Miljøpartiet De Grønne.

Godt valg!