20 år med stridigheter

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

I 1792 erklærte Frankrike krig mot Østerrike og Preussen. Det ble en periode med ufred som kom til å vare helt til 1814.

«Revolusjons- og napoleonskrigene» er stridhetene kalt. De omfattet etter hvert nesten hele Europa, og der hovedmotstanderne ble Frankrike og Storbritannia. Danmark-Norge klarte i begynnelsen å holde seg nøytralt, men etter hvert viste det seg vanskelig å stå utenfor krigen.

Utleverer krigsflåten

Britiske tropper, til lands og til vanns, angrep København i 1807. Målet var å ta den dansk-norske marineflåten. Etter kamper og et stort bombardement av hovedstaden tre netter på rad, 2. til 5. september, ga kronprins Frederik (konge fra 1808 til 1839) opp, og aksepterte at krigsflåten ble utlevert til britene.

Kort tid etter «flåteranet» sluttet kong Frederik VI seg til Napoleon. Danmark-Norge ble derved både Storbritannia og Sveriges fiende. For Norge ble dette en ulykke.

I februar 1808 kom Danmark-Norge i krig også med Sverige. Øverstkommanderende for de norske styrkene i det sønnafjelske Norge var den danske prinsen Christian August av Augustenborg.
Det kom til stridigheter tre steder på Østlandet, og svenskene ble slått tilbake. Formell fredsslutning ble inngått i desember 1809.

Les også: Begynnelsen på slutten for Danmark-Norge

Skulle bli svensk konge

Prins Christian August var kjent for å være storskandinavisk innstilt. Hans ønskemål var en forening av de nordiske rikene. Selv om prinsen var dansk, ble han fra svensk hold i 1809 anmodet om å akseptere oppgaven som tronfølger.

En ny tronfølger måtte skaffes. Den franske marskalk Jean-Baptiste Bernadotte kom til Sverige i 1810, adoptert av Karl II og ble valgt til svensk tronfølger og kronprins 21. august samme år og tok navnet Karl Johan.
Napoleons nederlag i Russland i 1812 ble begynnelsen til slutten for keiseren og for den dansk-norske helstaten. Sverige sluttet seg til Napoleons motstandere, og Karl Johan ble leder for de alliertes nordarmé. Landet ble til gjengjeld lovet Norge som erstatning for det tapte Finland.

Karl Johan (konge fra 1818-1844) og hans svenske tropper deltok i den avgjørende kampen ved Leipzig i 1813, der Napoleon ble slått. Istedenfor å marsjere vestover mot Paris, rykket Karl Johan med sine tropper inn i Danmark. Etter en kort krig måtte kong Frederik VI gi seg, og resultatet ble at Norge ble overdratt til Sverige.

Artikkeltags