Barneyoga på bygda

DANSENDE KOBRA: Liv Eva spiller fløyte for slangen Sara Bennett. Til høyre: Alfred Bakke-Kiøsterud og Cornelia Sethre. ALLE FOTO: BJØRN V SANDNESS

DANSENDE KOBRA: Liv Eva spiller fløyte for slangen Sara Bennett. Til høyre: Alfred Bakke-Kiøsterud og Cornelia Sethre. ALLE FOTO: BJØRN V SANDNESS

Av
Artikkelen er over 6 år gammel
DEL

SKOT­BU: Di­rek­te fra barnehagelek og SFO- ak­ti­vi­te­ter mø­ter ni barn sin yoga- ­læ­rer, Liv Eva Jør­gen­sen. Hver og en vet hva de har å gjø­re: Far­ge­rike mat­ter rul­les ut i en sir­kel. De skal for­me en sol.

– Sok­ker av, min­ner Liv Eva om.

– Kan ikke! kunn­gjør Ul­rik Ødegård og drar i strømpebukseføttene så de slen­ger som slips. Ul­rik får ga­ran­tert en eks­tra ut­ford­ring når han se­ne­re i lek­sjo­nen skal pluk­ke sand­korn med tær­ne.

Som strun­ke trær gir de seg i kast med opp­var­min­gen. Det gjel­der å fin­ne ba­lan­sen på ett ben, mens vin­den blå­ser for­sik­tig i det fjer­ne og vai­er vagt i gre­ne­ne. Kjen­ne strekk i ma­gen for så å sam­le hen­de­ne for­an hjer­tesen­te­ret.

LES OGSÅ: Yoga via dans

LES OGSÅ: Konsentrasjon og kreativitet

Klo­den rundt

På gan­gen ven­ter de stør­re bar­na. De fra and­re klas­se og opp­over. Ma­ri­le­ne Ho­len Dy­ben­dal for­tel­ler at yoga er vel­dig gøy, og hun dri­ver med det for å bli my­ke­re og for­di mam­ma sier det er litt bra å gå på yoga.

Det er hvert fall ikke mye stiv­het å spo­re hos små­tas­se­ne i sa­len når Liv Eva de­mon­stre­rer blekk­sprut:

– Sitt på rum­pa, træ hen­de­ne in­nen­fra, un­der knær­ne og opp på bak­si­den av lå­re­ne, strekk hals!

Mens de sen­der en sprett­ball av en jord­klo­de til hver­and­re, får hver og en øns­ke seg sitt ynd­lings­dyr for da­gen.

Ni søte hun­de­val­per står på alle fire og ser ned i bak­ken. Så strek­ker de det ene be­net i væ­ret.

– Oj, oi, oi! Hva gjør hun­de­ne nå? Nei, nei, nei! ler læ­re­ren.

Cor­ne­lia Sethre fore­slår hest, og de spar­ker bak­ut i spre­ke sprell. Simen Ekeberg og fle­re med ham fore­slår kob­ra. Umid­del­bart inn­tar de ho­ri­son­ta­len.

– Kan du være fløy­te? spør Sara Bennett.

Liv Eva går fra den ene til den and­re i ind­re sir­kel og spil­ler på en ima­gi­nær fløy­te. Slan­ge­ne strek­ker og snor seg et­ter den like ima­gi­næ­re ly­den. Au­ro­ra Prestesæter fore­slår ti­ger.

– Hus­ker dere den?

– Nei, men jeg hus­ker skil­pad­de.

Om­trent hele dy­re­ri­ket er re­pre­sen­tert da Al­fred Bakke-Kiøsterud er­klæ­rer:

– Ynd­lings­dy­ret mitt er elg, for jeg els­ker at den kan løpe så fort at det kom­mer røyk.

Da er det helt na­tur­lig å inn­ta elgposisjon. Tær­ne rett frem og ge­vir som strek­ker seg til værs. Men når el­gen skal snu seg 180 grader ut av sir­ke­len, blir det vri­ent å stok­ke tær og knær og ge­vir. Noen stre­ver så de nes­ten når spa­ga­ten.

Spa­ga­ten er mo­ti­va­sjo­nen for Emi­lia Folino Gal­lo. Hun er en av de sto­re som ven­ter på tur.

– Må­let mitt med yoga er å gå i spa­ga­ten til som­me­ren, for­tel­ler hun.

Sjø og strand

Inne i sa­len er ha­vet tema i dag. Bar­na får pluk­ke sjø­dyr ut av en tøy­po­se og for­vand­les til alt fra kjem­pe­blekk­sprut og spekk­hug­ger via hvit­hai og krab­be til sur­fe­re. Så strør Liv Eva skumgummikuler rundt små strand­bøt­ter i tre sta­sjo­ner. Det er tid for å pluk­ke sand­korn med tær­ne. Ulrik gjør sitt beste i sokkelesten.

– Er det om å gjø­re å kla­re det først? iv­rer gut­ta.

– Nei, det er ikke kon­kur­ran­se. Vi skal bare tre­ne tær­ne, be­ro­li­ger læ­re­ren.

– Alle lag: Kon­kur­ran­sen er på! frem­hol­der Ul­rik, men Liv Eva står på sitt:

– Nei, det er ikke kon­kur­ran­se. De som er først fer­di­ge, kan hjel­pe de and­re.

Blir det litt uro i grup­pen, er læ­re­rens tryl­le­for­mu­lar: “Mind­re snakk. Mer yoga”. Tyst blir det!
Ma­ri­le­ne for­tel­ler en fin ting til om yoga:

– Vi får sove. Hvert fall hvi­le.

Dov­ne døn­nin­ger

Di­rek­te søvn­dys­sen­de er det når hav­trom­men sen­des rundt. Ved den min­ste be­ve­g-el­se, ras­ler det fra trom­men som når dov­ne døn­nin­ger skyl­ler over sand. Når Nadine Hegvold har hatt trom­men og sen­der den vi­de­re, leg­ger hun seg ned på mat­ten og får en li­ten pute over pan­nen. Sånn legger de seg til ro, en etter en. Dør­gen­de still­het du­ver over gym­sa­len. Med mild stem­me mes­ser Liv Eva:

– Når vi lig­ger helt stil­le her på stran­den, blir ikke fug­le­ne red­de. De flyr nær­me­re og kom­mer bort til dere. Inni hen­de­ne har dere små frø. Dere kjen­ner at fug­le­ne spi­ser frø fra hen­de­ne de­res.

Still­he­ten bry­tes:

– Det ki­ler!
 

Artikkeltags