Fiskersønnen som ble landkrabbe

FRA RÅDMANN TIL RÅDGIVER? Harald Toft skal utføre et par jobber for Oppegård kommune, ellers er han per 31. mai en fri mann. – Vi er en gjeng som vurderer å slå oss sammen og starte med rådgivning. Men ikke spesielt rettet mot kommuner. Jeg har sett nok av gamle kollegaer som har trodd at de skulle være attraktive i rådgivermarkedet, men det har gått skitt nesten hver gang. Vi får se i hvilken retning det bærer, sier Toft.

FRA RÅDMANN TIL RÅDGIVER? Harald Toft skal utføre et par jobber for Oppegård kommune, ellers er han per 31. mai en fri mann. – Vi er en gjeng som vurderer å slå oss sammen og starte med rådgivning. Men ikke spesielt rettet mot kommuner. Jeg har sett nok av gamle kollegaer som har trodd at de skulle være attraktive i rådgivermarkedet, men det har gått skitt nesten hver gang. Vi får se i hvilken retning det bærer, sier Toft.

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

OPPEGÅRD: Hvis Harald Toft hadde fått viljen sin, ville han ikke ha blitt rådmann i det hele tatt.

Selv om han har vært på jobb denne uken og introdusert den nye rådmannen Anne Skau, og skal fullføre et par oppgaver for Oppegård kommune, kan Harald Toft (66) med rette kalle seg pensjonist.

32 år i kommunal tjeneste for Oppegård er tilbakelagt, de 16 siste som rådmann. Harald Toft er nok for mange selve ansiktet på en rådmann. En person du har sett avbildet mange ganger, men som du sannsynligvis ikke vet så mye om. Akkurat slik det skal være med en rådmann: Han er aldri frontfiguren i bandet. Mer som den stødige bassisten som er til stede – hver gang – og som med sin oversikt og ro sørger for at alle holder takten.

Harald Toft er en slik bassist. Vi skal ikke dra metaforen for langt i kulturell retning. Oppegårds avgåtte rådmann er uinteressert i kultur. Selv om han spilte førstefiolin da kulturhuset Kolben ble til. Toft er i det hele tatt litt av en mytisk figur.

16 år som rådmann.

Det er, for å sitere ordfører Ildri Eidem Løvaas, i nærheten av nasjonal rekord. Hvis det hadde vært helt opp til Toft selv, ville han ha tilbragt arbeidslivet et helt annet sted enn i Oppegård rådhus. Da hadde han dratt til sjøs og blitt fiskeskipper. Vi kaster loss. Historien om Harald Toft begynner på Sotra.

Da Toft tente til

Eller på Øygarden, rett utenfor Sotra. Faren og en eldre bror var til sjøs. Og siden det var slik at Haralds mor ikke elsket havets våg slik en sjømann gjør, ble det med de to. Veien videre for Harald ble brolagt med tilfeldigheter. Ellers kanskje ikke. Kanskje var det perioden i Bergen, den Toft kaller «den tøffeste tiden i mitt liv», som ble et slags kompass for livsveien. Selv mener han sommerjobben på Valen psykiatriske sykehus ble avgjørende.

–Det var kjempespennende med pasientene og miljøet, og svært interessant faglig. Der lærte jeg meg hvor ulike vilkår vi mennesker kan ha. Året etter begynte jeg på sykepleierskolen. På ungdomsskolen og videregående var jeg bare måtelig motivert. På sykepleierskolen var jeg så engasjert, fikk topp resultater. Jeg tente til!

Den store omveltningen

Senere ble det sosionom av sykepleier Toft. Helse- og sosialsektoren ble hans gebet. Også i Oppegård kommune.

– Jeg kom hit i 1982, ble først sosialsjef og siden helse- og sosialsjef. Jeg hadde ingen ambisjon om å bli rådmann. Det var tilfeldig at jeg ble det. Jeg ble oppfordret av andre til å søke. Så fikk jeg ikke jobben første gang jeg søkte, det var da Dagfinn Høybråten kom. Fordelen med min bakgrunn er jo at man gjennom sykepleien lærer seg å håndtere mennesker og relasjoner. Det er vanskelig å lykkes som leder hvis man ikke klarer å etablere gode relasjoner. Både oppover og nedover. Det er overraskende få med den bakgrunnen jeg har som blir ledere og toppledere i Kommune-Norge.

Rådmannsjobben ble altså hans til slutt. Harald Toft har plassert hele yrkeslivet i kommunesektoren. Han som skulle bli fiskeskipper. Og endte som landkrabbe.

– Jeg står overfor en av de største omveltningene i livet mitt, utbryter han, landkrabben.

– Jeg har alltid vært glad i å jobbe. Alltid brukt mer tid på jobben enn de fleste. Du sitter sentralt plassert i det politiske systemet, med enorm informasjonsflyt og beslutningsflyt. Så er det plutselig bare kjerringa og meg. Jeg undervurderer ikke at den situasjonen kan bli tøff, innrømmer han.

Nevenyttig jentefut?

Så tenker han seg om, sier «Vel. På den annen side», noe Toft gjør temmelig ofte.

– Jeg sa opp i oktober i fjor. Jeg har sittet åtte måneder på oppsigelse. Nå er jeg moden for å gå. Hva jeg skal gjøre? Vi får se hvor mange krefter jeg har igjen. Et par av ungene våre skal realisere husprosjekter. Da kan jeg hjelpe til. Jeg er jo en sånn handyman!

– Jasså. Det er altså ikke kun det kommunepolitiske håndverket du mestrer?

– Nei da! Snekring er kjempemorsomt. Det gir rekreasjon fra dokumentlesning, møtevirksomhet og alt det der. Det har ikke blitt så mye av det de siste årene, men det skal gjenopptas nå. Dels kan jeg få ut litt energi og dels muligens bygge litt styrke i denne kroppen.

«Fysisk fostring», er ellers fy-ord i Tofts vokabular.

– Jeg har levd etter et prinsipp om at enhver unødig fysisk utskeielse, er en forbannelse. Hahaha! Jeg røyker, er ikke fysisk aktiv, litt stress har det jo blitt. Så alt skulle tyde på … Vel, vel. Jeg har gode gener.

– Kultur og idrett har du tydeligvis et distansert forhold til. Du definerer deg som nevenyttig. Hva slags andre interesser har du?

– Kvinner!

– Oi, da …

– Jeg pleier å fleipe litt med det. I administrasjonen er det flest kvinner, ordføreren er en kvinne og på hjemmebane har jeg fire barn, tre av dem er kvinner, for ikke å glemme kona. Jo. Jeg skal pusle med kvinner også i fortsettelsen! I tillegg har jeg 15 barnebarn. Helgene er temmelig hektiske for oss.

Tøft møte med Bergen

Arbeidsukene til Toft har vært travle de òg. I snitt har de talt 60 timer. 30–50 sider med dokumenter har han hatt med seg hjem omtrent daglig. Jobben har vært, som han selv sier, «mer en livsform enn en jobb». Hva vil han savne mest?

– Alle de flotte menneskene jeg har jobbet sammen med. Jeg har vært her så lenge, vøttu, jeg føler at jeg kjenner alle 60. Det å være med å påvirke – innflytelsen og makten – vil jeg også savne. Jeg er veldig åpen på at rådmannen sitter med mye makt. Jeg kan med 95, nei 98 prosent sikkerhet, si om en sak går igjennom eller ikke. Innflytelsen
og makten: Klart jeg vil savne det.

– Dialekten din er noe polert, Toft ...

– Heima snakkar vi sånn som dette her, sier han plutselig.

– Jo, den er avslepen. Det skyldes at jeg som 15-åring dro til Bergen. Jeg er tre år for gammel til å ha den kulturbevissthet rundt språket som jeg opplever at en del andre har. Det var ikke in da jeg vokste opp. Årene i Bergen er de tøffeste i mitt liv. Det å være stril i Bergen på den tiden, var ingen lek. Diskriminering er bare forbokstaven. Du kunne bli banka opp og spytta på. Dialekten spilte jo inn da, selvsagt, forteller Toft.

Kanskje gjorde tiden i Bergen ham ekstra hardhudet. Han har utvilsomt vært en slugger som rådmann. Ifølge ordfører Ildri Eidem Løvaas er 66-åringen høyt respektert i Oppegård rådhus.

– Styrken hans har ligget i hvordan han kombinerer historisk og detaljert kunnskap med evnen til å se det store bildet. Det er også trygt for politikerne å vite at topplederen har tillit som sjef i organisasjonen. Det er mitt bestemte inntrykk at han har nytt stor respekt i Oppegård kommune blant sine ansatte, skriver ordføreren når hun blir bedt om å karakterisere den avgåtte rådmannen.

Tøff, men myk

Mange har nok også opplevd en utålmodig forhandler i Toft. En som har vært skrubbsulten på konkrete løsninger. En som ikke har hatt tid til utenomsnakk, og som har stilt godt forberedt hver gang. Slik kan man anta en direkte og tøff fremtoning. Toft er tøff. Han er også myk. Og menneskelig.

– Min hovederfaring i livet er: (her tar Toft den nestlengste tenkepausen i intervjuet) Folk blir stort sett hva man gjør dem til. Jeg har jobbet mye med vanskeligstilte. Det er utrolig mange tilfeldigheter som avgjør om et menneske faller utenfor eller ei. En kommunes berettigelse er å skape samfunn og fellesskap. Vi (han sier fortsatt vi når han snakker om kommunen) skal tilrettelegge for gode liv. Det er ikke alle som har flaksen på sin side, det er viktig å fange opp dem som faller utenfor. Gi dem mulighet til å bli en del av samfunnet.

– Hva vil du ikke savne ved rådmannsjobben?

– Det gjenstår å se. Jeg har som nevnt jobbet ekstremt mye. Ikke nødvendigvis bare på kontoret. Søndag ettermiddag og kveld har vært en utmerket arbeidstid for meg. Så litt mer tid til disposisjon vil jeg få. Det kan bli fint … Men likevel er det bra at jeg har noen oppgaver som jeg skal utføre, både for kommunen og Follorådet.

Det var her han tok den lengste tenkepausen. Før han forteller noe som på mange måter slutter sirkelen. Samtidig som det nok sier mye om mennesket Harald Toft.

– Det er en av styrerne her i kommunen som har sagt at når han trenger vikarer på sykehjemmet, skal han tilkalle meg. Det er jeg overhodet ikke fremmed for! For meg vil det være meningsfullt: Da vil jeg møte folk der de finnes. Og fortsette å bidra.

Artikkeltags