Magisk omsorg

KONTAKT: Klovnen Piffi, alias Gaute Næsheim, og Emly Brodal deler opplevelser og funderinger på Bjørkås Sykehjem. 

FOTO: CHRISTIAN CLAUSEN

KONTAKT: Klovnen Piffi, alias Gaute Næsheim, og Emly Brodal deler opplevelser og funderinger på Bjørkås Sykehjem. FOTO: CHRISTIAN CLAUSEN

Av
Artikkelen er over 6 år gammel
DEL

SOLBRÅTAN: I samspill med klovnen veksler Emly Brodal mellom moderlig omsorg, strenge formaninger og kurtisert frue. Avslepet bergensdialekt og perfekt engelsk går om hverandre når hun snakker til Piffi. At han rister den grønne puseluen over bordet vil hun ikke ha noe av.

- Nei, nei! Det er snart jul. Vi kan ikke ha sånne dyr her inne. De kan ha sluppet egg! protesterer hun og børster duken.

Klokkeklar nynning lyder fra bordet nedenfor. Klovnen Lille Venn stryker over hånden som hviler på rullestolens armlene. Klovnehodet og det grå håret er tett inntil hverandre. Den gråhårede ser ut til å sove, men rugger vagt med i takten. Brodal bryter inn i sangen:

- Heter du Lille Venn? Jeg kan ikke være Lille Venn for deg, for jeg har mann og to gutter.

Henvendt til Piffi ved sin side:

- I am married, Kan ikke sitte her med et nytt mannfolk. Det nytter ikke her. Time will show!

- Time will show, gjentar Piffi prøvende.

Lavmælt og fargerik

Piffi og Lille Venn var de første vi støtte på da vi ankom andre etasje på Bjørkås sykehjem denne formiddagen. Nedover korridoren trippet de hånd i hånd. Fargerike og nysgjerrige. Med lavmælt sang og lydløse trinn tittet de inn i rom etter rom.

- Så koselig med litt forandring, sier en kvinne inne fra rommet sitt. Hun vil så gjerne få snudd stolen, så hun kan se ut i gangen. Og vær så snill å sette krakken ut på badet. Omstendelig og klønete manøvrerer klovnene stol og krakk mens de måler og noterer og diskuterer. Ikke rart damen er i ferd med å miste tålmodigheten:

- Hør på meg litt, da! Hva gjør du nå?

nysgjerrig og ufarlig

Klokkeklovnene har ingen regi. Ikke noe ferdig manuskript. De spiller ikke et show, men griper stemning og reaksjon der og da.

Klovnekollega, Jan Egil Engnes, forteller:
- Alt er improvisasjon. Klovnen er naiv, åpen, nysgjerrig og stiller ingen krav. For klovnen er ingenting riktig eller feil. Vi bruker klovnen til å skape møter ved å treffe folk på en verdig og ærlig måte. Kunsten er å klare å se og lese det andre mennesket. Ta valg om hvordan tilnærme seg og finne de små åpningene inn. Navnet Klokkelovnene signaliserer at det skal ringe en liten klokke som vekker dem opp. Reaksjonene er forskjellige, fra de som stråler opp til de som formaner “ha dere vekk”. Det er viktige møter begge deler.


Målet for Klokkeklovnene er å bringe dagens enkelhet inn i en kompleks verden, som mennesker med demens iblant er innestengt i. Et viktig poeng er også, at der pårørende gjerne leter etter den personen pasienten var før sykdommen, møter klovnen dem slik de er akkurat nå.

Reaksjon og ro

På vei til fellesstuen aner Piffi en kollisjon mellom to rullatorer. Han tar kontroll og forsikrer at alt er klarert. Noterer signalement på en etterlyst pleier i en bitteliten notisbok. Den forbipasserende kvinnen svinger med håndvesken og fastslår:

- Dette har jeg ikke tid til!

Inne på stuen er det Piffi og Brodal som står for det meste av praten. Kvinnen på nabobordet mumler oppgitt, mens Sverre L Pedersen i bakgrunnen syns det er meget interessant å oppleve klovnene “live”. Han vil så gjerne snakke med mannen bak klovnenesen, men unnskylder at samtalene kan gå litt i surr for ham. Lille Venn påtar seg skylden for alt som er dumt, og holder seg helst hos de svakeste, stille. Klimprer på en miniharpe. Søker en gnist i øye som svar på et smil, en gjenkjennende mime til dempede strofer.

Alle slags reaksjoner er like mye verdt og blir møtt med samme respekt. Anka Slettedal Mood er spesialhjelpepleier og sier det sånn:

- Når det handler om paisenter med demenssykdommer, dreier det seg om å skap de gode øyeblikkene. Se gnist og glede og at de våkner opp. De som er mest merket av sin demenssykdom har så lite fra før. Klovnene er så nedpå, med alle antennene ute, og de møter hver enkelt med åpent sinn. Her og nå.

Virksomhetsleder, Vibeke Harr, ser at klovnene kan få til noe verken pårørende eller personalet evner rett og slett fordi de møter menneskene uten forutinntatte holdninger. I neste omgang kan dette medvirke til at personalet ser pasienten på en annen måte. Audun Wigdal er avdelingssykepleier og opplever en ro hos pasientene etter klovnebesøk.

- Korttidseffekten er de magiske øyeblikkene, men selv om de fort er glemt, ligger opplevelsen i kroppen resten av dagen.

Fru Brodal har nylig bedt Piffi og Lille Venn komme seg på dør og dra til England, men spør brått:

- Når er det åpent hos dere?

- Onsdager fra ti til kvart over ti, svarer Piffi. Emly Brodal smiler moderlig:

- Gå hjem og legg deg og få styrke til i morgen!
 

Artikkeltags