Undret seg til roman

KREVENDE: Start og slutt gikk greit men Gerd slet med midten. Foto: Christian Clausen

KREVENDE: Start og slutt gikk greit men Gerd slet med midten. Foto: Christian Clausen

Av
Artikkelen er over 8 år gammel
DEL

SIGGERUD: Lektoren på Stovner videregående skole hadde aldri trodd hun skulle slutte i jobben hun stortrivdes i før hun måtte. Men da ektemannen gikk av med AFP, fikk også hun smaken på en tilværelse med tid til å fordype seg i egne prosjekter. Det er fem år siden Hammerstad hadde sine siste undervisningstimer i psykologi og engelsk.

Ett produkt av friheten er romanen “En klegg i klisjeenes dal”.

- Hovedpersonen, Agnete, tok styringen over handlingen, settingen, språket og de diabolske tankene. Jeg lot meg overraske, ler forfatteren.

I bunn er det en grusom historie om kvinnen som vokste opp med alkoholisert far. I voksen alder jobber hun som lærer, er alenemor for Alex, ruser seg på alkohol og piller og søker fellesskap med skjebnene langs Akerselva. Konstant er hun styrt av tvangstanker og forfølgelsesvanvidd.

- Både som lektor og privatperson har jeg truffet utallige mennesker i ulike sammenhenger. Aldri har jeg sluttet å undre meg over alt det besynderlige mennesker tenker, sier og gjør. Som en del av undringen har jeg skrevet denne romanen, forteller hun.

- Agnete går stadig på fylla, men står i lærerjobben. Er det realistisk?

Ingenting forbauser meg.
Gerd Hammerstad. 67 år. Forfatter.


- Ja. De er over alt. Vi møter dem i ulike funksjoner, men hjemme har de et rot som ikke er til å tro. Ingenting forbauser meg.

- I ruset tilstand glemmer hun stadig å hente Alex i barnehagen, og morsrollen preges av grov omsorgssvikt. Er det virkelig noen som har det sånn?

- Å, ja! I skolen treffer vi utrolig mange ungdom som burde få premier bare for at de kommer.

Selv om grunntonen er grusom og atmosfæren grell, er språket morsomt og situasjoner sprell levende. Agnete forteller om en fæl norsklærer, Gerd med bart, som tok selvtilliten og skrivegleden fra henne.

- Var det din egen norsklærer, dette?

- Javisst! Det går jo ikke an! Men jeg ga meg ikke. Må ikke la folk tråkke over deg.

- Vil du noe mer med boken en å fortelle historien om Agnete?

- Ja. Det er flere tema jeg er opptatt av. Drøm og virkelighet, for eksempel: Vi tolker inntrykk hele tiden. Ser det vi tror vi ser og opplever ting på grunnlag av lignende hendelser tidligere. Så handler vi ut fra hva vi tolker, og derfor oppfører vi oss feil i blant. Og så er jeg opptatt av individ og samfunn. Jeg har en teori om at vi er født runde. Samfunnet kutter og kutter i oss for å få oss firkantet. Det er et slit, for vi passer ikke inn i firkantene. Det plager mennesket, og individet får ikke sjansen til å realisere seg.

Hver gang Agnete forlater leiigheten, må hun telle trappetrinn, lese dørskilt og klappe på skulpturen Fabrikkjentene ved Akerselva. Dette illustrerer et annet fenomen som interesserer Hammerstad.

- Agnete teller og ordner og har regler. Fordi verden er kaos, holder vi på sånn for å få orden på tilværelsen: Vi teller og kategoriserer og setter merkelapp på ting og personer.
I tillegg har Agnete hva forfatteren kaller “halvparanoia”: Bruker mye energi på å beskytte sitt revir. Stadig på flukt fra “folk som tar folk fra folk”, sånne som barnevernet. Hun vet at hun ikke får til å være mor særlig godt, men er fryktelig glad i sønnen sin. Alex er det eneste hun har.

- Hvordan går det med sånne som Alex?

- De er ofte veldig søte og hyggelige som barn. Når de blir store, skjer det ofte at de roter litt selv. Vi får håpe det går bra. Han har jo foreslått for mamma at de skal gå hjem og vaske seg. Forhåpentlig gjør de det.

- Slutten antyder at Agnete tar med seg Alex og drar nordover. Får de det bra?

- Vet ikke. Jeg er blitt oppfordret til å skrive en oppfølger. Samme historie, men sett fra den andre siden. Fra ståstedet til kollegene, Åtselgribbene.

Et særpreg ved boken, er at den er skrevet i du-form. Det måtte bli sånn, mener forfatteren, fordi hovedpersonen snakker mye med seg selv og forteller mye. Peoplewatching kaller Hammergren noe hun alltid har bedrevet.

- Jeg betrakter mennesker og lager små historier om dem. Hvor kommer de fra? Hva gjør de? Hvorfor sitter de her akurat nå?

Mange noveller og betraktninger fra hennes penn er publisert i blader, aviser og ungdomshefter. “En klegg i klisjeenes dal” er hennes første roman.

- Roman er mer krevende enn kortere tekster. Husker du filmen “A fish called Wanda” og han som ikke fikk tak på midten? Sånn hadde jeg det. Begynnelsen gikk bra. Slutten gikk bra. Men the midlething sleit jeg veldig med.

Aldri har hun angret på at hun gikk av som 62-åring. Til tross for at hun opplevde det som et privilegium i 30 år å få jobbe med ungdom. Nå er en ny fase i livet. Gerd Hammerstad har tid til barnebarna, hagen, linedance, korsang og forfatterskap. Den broderte blusen og rosen i vasen er like knall rosa som coveret.

- Er motivet på omslaget en fjær?

- Det er det du ser.
 

Artikkeltags