OPPEGÅRD: Det er mye lyd i li­vet til Sig­urd Dancke (62) og da vi snak­ker ho­ved­sa­ke­lig om mu­sikk. Men jam­men har han sør­get for mye av stø­yen selv også. Twit­ter­kon­t­oen hans sy­der av me­nin­ger om mangt. Men først og fremst twitrer lek­tor Dancke om sko­len.

Stru­pe­tak på læ­rer­ne

- Jeg har for­talt det per­son­lig både til Bård Ve­gard Solhjell og Kris­tin Hal­vor­sen at når PISA-re­sul­ta­te­ne for nors­ke sko­ler pe­ker ned­over, så skyl­des det opp­læ­rings­lo­ven.

- Den har gitt for­eld­re­ne alt­for mye makt, sier han og his­ser seg opp med et smil.

- Vil du høre hvor­for? Opp­læ­rings­lo­ven sier nem­lig at sko­len ikke har lov til å på­fø­re ele­ven psy­kisk stress. Det er for­eld­re­ne som de­fi­ne­rer stress­ni­v­ået og der­et­ter kla­ger til sko­len.

- Hvis ikke rek­tor føl­ger an­vis­nin­ge­ne fra for­eld­re­ne kan han el­ler hun straf­fes med tre må­ne­ders feng­sel.

- Lo­ven har jo kve­ler­tak på læ­rer­ne. Skjøn­ner du?

- Tan­ken med in­ter­vj­uet var at vi skul­le snak­ke om dine ju­bi­le­er, både som le­der for Nor­ges eld­ste pop- og roc­ke­band gjen­nom snart 50 år, The Beems, og Fløysbonnmusikalen i 25 år...
Lek­tor Sig­urd Dancke, med mu­sikk som ho­ved­fag, og som har til­bragt sine 40 yr­kes­ak­ti­ve år på Fløysbonn sko­le i Op­pe­gård, har snak­ket seg skolevarm og er ikke vil­lig til å leg­ge bort te­m­aet med et knips.

De­bu­ter­te som 12-år­ing

- Jeg skal gi deg et sko­le­eks­em­pel til. Vur­der­ing av inn­sats og flid ek­si­ste­rer ikke len­ger, det er fjer­net. Det be­tyr at en elev som har slø­vet seg gjen­nom sko­le­å­ret og tar seg kraf­tig sam­men to uker før eks­amen og får en 5-er, han får også 5 som års­ka­rak­ter. Den som der­imot har job­bet sy­ste­ma­tisk og flit­tig gjen­nom hele sko­le­å­ret, men får en 3-er, han en­der opp med 3 som års­re­sul­tat. Som et apro­pos kan jeg også mel­de at sko­le­sva­ke ele­ver ofte fun­ge­rer bed­re enn de sko­le­flin­ke i Fløysbonnmusikalen.

En­de­lig tid for en pus­te­pau­se. Dancke tar et par skj­eer is av et be­ger som står for­an ham på Café Cre­ma i Kol­ben. Kan­skje for å kjø­le seg ned. Det mang­ler ikke på en­tu­si­as­me og en­ga­sje­ment. Ver­ken for sko­len, mu­sik­ken el­ler den år­li­ge mu­si­ka­len.
Mu­sik­ken har fulgt ham si­den han var 12 år, da fire spei­der­gut­ter satt og sang Beat­les-me­lo­d­ier i spei­der­hyt­ta ”Doggebu” ved Sni­pe­tjern. Sig­urd var selv­lært på gi­tar og kun­ne spil­le til alle me­lo­d­ie­ne. Det var in­gen tvil om at han skul­le være John Lennon. De ble eni­ge om å star­te band. Sig­urd de­bu­ter­te sam­me år på spei­der­lands­lei­ren da han sang ”I wan­na go home” og ”Lykkeliten” for 12.000 spei­de­re.

Mu­sikk­his­to­rie

- Vi hol­der oss til mu­sik­ken. Når be­gyn­te det å ta av for Beems?

- Det gikk gan­ske raskt. Vi øvde in­tenst og had­de før­s­te opp­tre­den i Kol­botn me­nig­hets­hus i for­bin­del­se med et spei­der­ar­ran­ge­ment i 1965. Da jeg for­sto at jeg ikke var til­delt noen opp­sikts­vek­ken­de sang­stem­me fikk vi med oss vår før­s­te vo­ka­list, Lin­da Tørklepp, året et­ter. I dag er hun både skue­spil­ler og san­ger.

- Der­med var lø­pet lagt for en fan­tas­tisk mu­sikk­his­to­rie som ennå ikke er fer­dig, sier Sig­urd Dancke og for­kla­rer be­tyd­nin­gen av band­nav­net Beems.

- Ak­ku­rat som Beat­les er en om­skriv­ing av or­det beetle (bil­le) og ikke be­tyr noe, så be­tyr hel­ler ikke Beems noe for­di det er en om­skriv­ing av or­det beams (strå­le/bjel­ke). Alt skul­le lig­ne på Beat­les på 60-tal­let.
Beems var i sin tid kjent som «Nor­ges yng­ste band» og fikk fri fra sko­len for å fra på uke­lan­ge tur­n­eer. Mas­se­vis av job.ber, fan­post og høy sjek­ke­fak­tor. Gjen­nom åre­ne har mu­si­ker­ne kom­met og gått, ikke så man­ge fak­tisk, men Sig­urd har holdt ko­ken og har dre­vet ban­det frem­over med egen buss i 49 år. Men nå nø­yer de seg med spil­le­jobb an­nen­hver helg.

Ble varm om hjer­tet

- Jeg vet ikke hvor len­ge vi kom­mer til å hol­de på, men vi els­ker å være sam­men når vi spil­ler. Det hand­ler om hel­se og ork. Mick Jag­ger er jo 70, ler han høyt.

- Hva er det stør­ste du har opp­levd med The Beems?

Sva­ret kom­mer så kon­tant at han nes­ten set­ter isen i hal­sen og en for­bi­pas­se­ren­de ka­fé­gjest gir ham et små­skremt blikk.

- Å spil­le inn den før­s­te pla­ta! Det var det ul­ti­ma­te må­let for meg. Det skjed­de i 1974 og så ”høy” har jeg ald­ri vært. Den nes­te pla­te­inn­spil­lin­gen gjor­de vi i 1982 og så kom et jubi- leumsalbum i 1990.

Hund­re­vis av ele­ver, og for­eld­re, på Fløysbonn sko­le har mye å tak­ke Sig­urd Dancke for. De har fått være med på Fløysbonnmusikalen, og for man­ge har det vært en skjell­set­ten­de opp­le­vel­se med krav til di­sip­lin. Bo­nu­sen har vært so­si­al ut­vikl­ing og selv­ut­vik­ling.

- Før pås­ke sat­te vi opp ju­bi­le­ums­mu­si­ka­len ”Papagayekspressen 2014” i Kol­ben. Et­ter en av forestillingene kom to av de tid­li­ge­re mu­si­kal­ele­ve­ne bort til meg og skrøt av hva Fløysbonnsmusikalen og jeg har be­tydd for dem.

- Det var san­ge­ren Sis­sy Wish og mu­si­kal­ar­tis­ten Es­pen Brå­ten Kristoffersen, som nå er ak­tu­ell med «Spe­le­mann på ta­ket».

- Da ble jeg varm om hjer­tet.

Spring­brett

Fløyasbonnmusikalen er blitt et be­grep i Op­pe­gård. Hvert år, som re­gel i ap­ril, inn­tar mel­lom 60 og 80 ung­doms­sko­le­ele­ver stor­sa­len i Kol­ben kul­tur­hus for å dan­se, syn­ge og være skue­spil­le­re. Bak seg har de mer enn et halvt år med øv­el­ser i valgfagstimene med Dancke.
Noen sit­ter også i ban­det, and­re tar seg av tek­nik­ken og en grup­pe står for vi­deo­pro­ji­ser­ing av det mu­si­kals­ke te­m­aet på bak­ler­re­tet.

- Det er mor­somt å se hvor­dan ele­ve­ne som er med på mu­si­ka­len vok­ser med opp­ga­ve­ne. De har kan­skje ald­ri stått på en sce­ne før og er pissredde med tan­ke på at sa­len er full av ele­ver og for­eld­re. Men de går ut i ram­pe­ly­set. Det kal­ler jeg mot. For fle­re har Fløysbonnscenen også vært et spring­brett inn showbiz.

I år som alle tid­li­ge­re år bru­ker Sig­urd pås­ken til å klek­ke ut et sy­nop­sis, el­ler tema, for nes­te Fløysbonnmusikal. Ike & Tina Turner. Spice Girls. ABBA. Grease. Supremes. Tamla Mo­town.
Han har tatt for seg fles­te mu­si­kals­ke fe­no­me­ner fra 60-tal­let og frem­over og pak­ket dem inn i enk­le his­to­rier, ofte som mu­sikkon­kur­ran­ser.

- Det mor­som­ste med Fløysbonnmusikalen er at den ikke er noe en­semb­le. Vi må star­te på scratch hvert enes­te år med nye ele­ver. Og det går som re­gel bra.

Mer sang i sko­len!

- Hvis du skal trek­ke frem høy­de­punk­ter fra mu­si­ka­len gjen­nom 25 år…?

- Jeg skal si deg én ting: Hver gang jeg la­ger en ny mu­si­kal er jeg lyk­ke­lig. Jeg har fått noen lo­ka­le pri­ser, som jeg er vel­dig takk­nem­lig for. Ikke minst fra Op­pe­gård Ro­ta­ry­klubb, som bi­dro med en pen­ge­sum som gjor­de at det li­ke­vel var mu­lig å fort­set­te med mu­si­ka­len, som lå nede ett år.

- Det gjør godt å vite at det blir satt pris på, inn­røm­mer Sig­urd Dancke. Og glem­mer hel­ler ikke å gi en blomst til kol­le­g­ene Øy­vind Fjel­stad, som har hatt koreografiansvaret i 24 år og Liv Wolds­nes, kos­ty­me­an­svar­lig i 15 år.

De sis­te to åre­ne er mu­si­kal­sta­ben ut­vi­det med 2 læ­re­re til: Mor­ten Jensen og Hans Mar­tin En­ger.
Tan­ken var å av­run­de in­ter­vj­uet her. Men det pas­ser ikke for en mann med mye på hjer­tet og god tid mel­lom to mu­si­kal­fo­re­stil­lin­ger.
- Vi star­tet sam­ta­len med å snak­ke om sko­len. Da pas­ser det også å av­slut­te der – i kom­bi­na­sjon med mu­sikk. Po­li­ti­ke­re og and­re ma­ser med vik­tig­he­ten av å ha fle­re mat­te­ti­mer i sko­len.

- Nei, sier jeg, gi hel­ler ele­ve­ne fle­re sang­ti­mer. Da pro­du­se­rer de fle­re tu­sen ord som de kan set­te mu­sikk til. Det vil­le vir­ke­lig ha vært å bed­re mat­te­kunn­ska­pe­ne.

- Det skul­le syn­ges mye mer i sko­len.

Klikk deg tilbake til forsien av ØB.no her