Grethe får ikke kjøpe barndomshjemmet

Grethe Slevigen synes det er leit at hun ikke får kjøpe barndomshjemmet Granerud i Kråkstad av Ski kommune. Huset er ubeboelig, mener kommunen. Bildetav gården er tatt i femtiårene. (Foto: Bengt Røsth)

Grethe Slevigen synes det er leit at hun ikke får kjøpe barndomshjemmet Granerud i Kråkstad av Ski kommune. Huset er ubeboelig, mener kommunen. Bildetav gården er tatt i femtiårene. (Foto: Bengt Røsth)

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

SKI: Vi skriver 5. januar 2013. Grethe Slevigen på Mysen har lukket døren til Granerud gård i Kråkstad. For siste gang. Hun er født og oppvokst her, sammen med fire søsken.

Hun er den siste av familien fra Granerud som er i live, tre brødre og en søster er borte. Broren hennes Arne fikk bo på gården til han døde i fjor.

For det er Ski kommune som eier Granerud, og nå har kommunen bedt Grethe flytte ut innen 1. februar. Helst ville Grethe kjøpe barndomshjemmet, men det får hun ikke.

Barndomshjemmet

«Jeg har vanskelig for å slippe taket på Granerud, som har betydd så mye for oss alle, derfor ytrer jeg nå ønske om å få kjøpt stedet», skrev Grethe til Ski kommune i juli i fjor. Hun tok forbehold dersom bygningene ikke lot seg restaurere, eventuelt at hun kunne bygge nytt hus om det var i for dårlig stand.

– Dette er jo barndomshjemmet mitt, og det er jo så mange minner knyttet til stedet. Noen sier dette ligger langt inne i skogen og altfor langt unna, men vi som er vokst opp der synes ikke det. På Granerud var det deilig og stille, et paradis. Du bor midt i naturen og stedet er ideelt for den som liker jakt og turer i skogen, sier Grethe.

Hver morgen gikk hun og storesøster Berit de fem kilometerne til Kråkstad skole. Om vinteren tok de skiene fatt ned til bygda.

Les også: Lagde tobakk i gjødselhaugen under krigen

På kår

Men familien bodde «på kår»: Grethes far, Alf Haakensen, kom til Granerud i 1941. Han forpaktet da gården, som var i privat eie av en dame fra Oslo.

23. juni 1962 søkte Haakensen, som da hadde forpaktet eiendommen i over 20 år, om å få kjøpe gården. Kråkstad jordstyre, som behandlet konsesjonssøknaden, anbefalte mot én stemme at konsesjonen for eiendommen skulle gå til Kråkstad skytterlag.

Skytterlaget ønsket at Haakensen skulle flytte ut, og rettssaker fulgte. Enden på visa ble at Ski kommune overtok eiendommen og at Haakensen fikk en avtale om at han kunne bo på gården livet ut. Her bodde han de siste årene sammen med sin sønn Arne. Arne flyttet ikke da faren døde, men bodde alene på gården til han selv ble syk og døde i april i 2012, 83 år gammel.

Avslag

«Det har aldri vært forutsatt at eiendommen, verken ved Deres fars eller Deres brors død, skulle selges til familien, skriver kommunens jurist Cathrine Holm i avslagsbrevet til Slevigen. Hun legger også vekt på at boligen heller ikke er tilknyttet offentlig avløpsnett, og var innvilget midlertidig utslippstillatelse.

«Boligen fremstår i dag som svært nedslitt og bærer tydelig preg av alder og manglende vedlikehold», skriver juristen videre. Det viktigste argumentet for at Grethe ikke får kjøpe barndomshjemmet er at den ligger i «rødt» støysonebelte.

«Eiendommen ligger som nærmeste nabo til skytebanen og innenfor rødt støy­sonebelte. På støysonekart har Granerud gård en støy­belastning på 79 db. Dette innebærer at boligen er uegnet for beboelse», skriver kommunens jurist.

Ikke plaget av skytebanen

– Vi har aldri følt at skyte­banen er en belastning, så at kommunen skal bruke det som argument for at vi ikke kan kjøpe, høres rart ut. Dessuten bor det jo folk på nabogården, de burde være like «utsatt», men det er tydeligvis greit? spør Slevigen.

Men hun er enig i at gården er nedslitt.

– Da far døde ble det vel så som så med vedlikeholdet av gården. Men kommunen gjorde ingenting for å hjelpe heller. Da broren min ble så gammel at han trengte hjelp fra hjemmesykepleien, nektet de å kjøre inn dit, fordi veien var så dårlig. Det endte med at vi selv måtte reparere veien for 25 000 kroner for å få den i orden, sier Grethe.

Artikkeltags