Knefall for sykehus-forkjemperen

RULLESTOL: Tittelen knefall betyr ikke at Ruska Nielsen har underlagt seg noe eller noen. Men noe så enkelt som at kneet måtte fjernes, etter at det nesten tok livet av henne. Og da hun skulle inn til sykehus og operasjoner, sto alle sykehustabbene og bare ventet på sykehusforkjemperen...

RULLESTOL: Tittelen knefall betyr ikke at Ruska Nielsen har underlagt seg noe eller noen. Men noe så enkelt som at kneet måtte fjernes, etter at det nesten tok livet av henne. Og da hun skulle inn til sykehus og operasjoner, sto alle sykehustabbene og bare ventet på sykehusforkjemperen...

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

– Jeg skal til Spania på ferie igjen! Kan ikke sitte hjemme og si at man er syk, for da blir man jo det, sier Ruska Nielsen (77). Som nå sitter i rullestol etter å ha kranglet med et kne i mange år.

Spania, ja: Det er to år siden Thor og Ruska Nielsen sist var i leiligheten i La Nucia, som de har hatt i femten år. Stedet der de skulle tilbringe pensjonistferiene, helt til hun falt og slo kneet sitt.

Det skulle bli begynnelsen på to lange år med sykehus og operasjoner. Mer tid på sykehus og rehabilitering, enn hjemme i villaen i Ski. Den ble for øvrig solgt i fjor, mens Ruska var på sykehus. Ektemann og barn ryddet ut «hele livet» og kjørte det mest nødvendige til Salmakertunet.

Ruska stooortrives i tredje etasje på 115 kvadratmeter med utsikt til storsenter og tog. Lettvint, rullestolen rett ut på verandaen, rett inn på toalettet.

Inn i heisen og ned i garasjen, der ny bil med skyvedør gjør det lettere å komme seg ut på tur. Som for eksempel til Spania. Men når de endelig kommer dit til varmen igjen, en himmelsk verden for leddgiktrammede Ruska, er pensjonistleiligheten fra 1999 langt fra livsløpsstandard hva angår toalett og rullestol.

Knetrøbbel

– Så vi måtte leie oss en leilighet, men da kan jo barna og venner bruke leiligheten vår, planlegger Ruska.

Hun kjenner det krible i beina igjen, selv om det ene ikke kan brukes. Høyre kne er fjernet etter fire år med problemer. Kneet lot seg bare ikke operere.

Da legene skulle prøve å stive det av ved å skru 12 bolter gjennom, endte det bare med voldsomme betennelser som nesten tok livet av henne.
Som ikke det var nok, fikk hun i tillegg perforert tynntarmen fordi hun fikk et pillebeger.

I og for seg ikke noe farlig, men det skulle vise seg at en av pillene sykepleieren ga henne fortsatt hadde plast- og aluminiums-pakken rundt.

– Jeg kjente det med det samme jeg svelget. Du vet, du blir så vant til at de kommer med piller og sier «gap opp», så jeg så ikke hva som var oppi pilleglasset. Noe satte seg fast i halsen. Men ned skulle pillene, bare drikk mere vann, sa sykepleieren.

Neste dag ble Ruska dårlig. Skikkelig dårlig. Glemt var kneet. Magesmertene var noe hun ikke hadde kjent før, til å bli desperat av. To døgn senere ble hun kjørt til Ahus.

Da hun våknet etter operasjonen satt en kvinnelig lege foran henne og sa: – Her har du synderen.
Der var pillen, fortsatt innpakket.

Ødela tarmen

Pille-fadesen er fortsatt til behandling i Pasientskadenemda. For på grunn av tabben fikk hun brokk. Den spisse innpakningen hakket hull på tarmen, så det rant veske ned i bukhulen. Og så måtte 11 centimeter av tynntarmen fjernes. To måneder fra denne tiden er borte fra hukommelsen.

– Kroppen var ikke med meg, jeg var helt borte. Jeg holdt på å dø to ganger. Det var bare flaks at jeg overlevde, kommenterer hun.
I det siste har det «bare» vært tre turer til Ahus med blodpropp i lungene. Ikke noe mer. Bank i bordet.

Jeg gidder ikke si til folk at jeg er dårlig. Det er nok av dem som ringer og klager over hvor forkjølet de er, kommenterer hun tørt.

Har lært mye

Når det sagt, tross alle negative opplevelser med operasjoner og feilbehandling: Hun ville ikke vært disse sykehusopplevelsene foruten, fordi hun synes hun har lært så mye, og møtt så mange nye mennesker.

– Og så mange flotte utlendinger, da! Jeg er blitt veldig god venninne med en dame fra Sør-Sudan som jeg møtte på Fram helserehab. Hun har vært og besøkt meg to ganger i Ski etterpå. Og så har jeg fått en annen god venninne fra India. Og Pär fra Karlstad! En kjempehyggelig svenske med hestehale, ramser Ruska opp.

– Med mine erfaringer nå, skulle gjerne ha vært helseminister! Jeg vet hva som ikke funker, sier Ruska og deler kunnskapen:

– Det som ikke funker i helsevesenet er at den ene hånden ikke vet hva den andre gjør. Hele helsevesenet lider av at organiseringen er for dårlig. Det gjelder alle ledd. Ansett folk som kan organisere, så kan sykepleierne og legene gjøre det de er best på, sier Ruska.

Fikk sykehus av Thon

Sykehusforkjemperen håper i det lengste at Follo får beholde restene av Ski sykehus og palliativ avdeling. Forresten, Ski kunne hatt et eget hospice, men sa nei, ifølge Nielsen.

– Jeg ringte til Olav Thon, tror det var i 2007 eller 2008. Du, kan ikke du bygge et slikt Hospice i Follo? Sykehustomt har vi. «Ja, hvor mange senger skal dere ha», svarte han. «Du må få fatt i en driver, og så må du ringe ordføreren», sa han.

En driver fant jeg også. Men det stoppet hos daværende ordfører Georg Stub.

– Dette skulle kommunen greie selv, uten Thons hjelp, sa han. Jeg ringte til Follorådets formann i den perioden, som svarte det samme. Så jeg måtte ringe tilbake til Olav Thon og fortelle: Det er flaut å si det, men vi vil ikke ha gaven din. Han ble noe forbauset. Jeg tror ikke den politiske ledelsen i Ski ville at vi sykehusvennene skulle få til dette. Vi ønsket bare å ha et sted i Ski der man kunne være på sine siste dager, og et sted der pårørende lett kunne komme til. Men slik gikk det ikke, sier Ruska.

Fikk bank

Ruska begynte i DnC (senere DNB) som deltidsansatt til 11 kroner i timen.
Så bygget hun opp både Bergen Bank og Handelsbanken i Ski.

– Det er det samme hva banken heter, det er menneskene der som lager banken. Forskjellen på penger er mennesker. Alle har de samme pengene, men ikke de samme menneskene. Når kunden går ut av banken skal han være glad, og så skal han glede seg å komme tilbake, sier den tidligere banksjefen. Som har som filosofi at det er mye morsommere for penger å være i sirkulasjon enn å ligge i et hvelv, sier hun.

Men som banksjef kan hun ikke støtte alle prosjekt.

– Hvis det kommer inn et menneske som jeg aldri har truffet før, og det begynner å klø bak venstre øre, så kan du forbanne deg på at det er en kjeltring. Det slår aldri feil, legger hun til. Og mener hun kan bevise det gjennom erfaring.

Og: Det er ikke noe vits i å gå i graven med penger i banken. Det er bedre å være snill mens du lever, sier hun.

Ruska-navnet

Hun har alltid vært Ruska, men het jo ikke det. Navnet skal ha kommet som en følge av jentas friske fremferd i barndommen. Jenta, som kunne banne som en skipspapegøye, ble også sportsidiot.

Og så giftet hun seg med Thor, som var aktiv fotballspiller. Bryllupet sto på en fredag slik at brudgommen skulle være uthvilt til en viktig seriekamp søndag.

Inger Johanne, som hun er døpt, brukte hun aldri. Hun søkte om å få endre fornavn, men fikk avslag. Departementet mente at det var bare seilbåter og hunder som kunne hete Ruska, men det ordnet seg da den nye navneloven kom.

– Jeg er jo blitt roligere med årene, sier Ruska og kikker mot øst med utsikt til det som skal bli Follobanen. Ruska elsker å sitte og se på tog.

– Roligere, ja, men når jeg blir forbanna, så blir jeg fortsatt skikkelig forbanna. Når jeg ser hvordan en av mine venninner blir behandlet av det offentlige, blir jeg fly forbanna og ringer og klager. Da er jeg slett ikke noe hyggelig, sier hun.

Mer Spania

– Det kan nok hende det blir mer Spania i fremtiden, sier Ruska, og forteller om sønnen og svigerdatteren Elin som hun synes er «drittmodige»: Passert femti år har de bestemt seg for at de vil gjøre noe annet enn å ergre seg over NSB og tåke og snø, og skal kjøpe et bed-and-breakfast-sted mellom Albir og Altea i Spania. En av forutsetningene er at mamma og pappa er med på lasset.

– Jeg snakker jo spansk, så da kan jeg sitte der i rullestolen og sjefe slik som Astrid Anker-Hansen i Hotel Cæsar. Jeg gleder meg veldig!

Vin og aftenbønn

Før danset hun, tok en drink og bad aftenbønn hver kveld. Med rullestol blir det ikke så mye dans, men et glass hvitvin og timevis med bøker blir det. Hun kaller seg lesoman. Markens grøde er lest 48 ganger. Og aftenbønnen har hun bevart siden barndommen. Hver kveld er det 70–80 stykker (!) som får navnet sitt videresendt i Ruskas bønn. Hun tror det hjelper. Det skader i alle fall ingen.

– Hvordan går det med deg nå, Ruska, spør folk meg. Noen ganger er jeg fristet til å svare som bestemor Anna da hun fikk spørsmålet på sine eldre dager:

– Nei, nå er det bare humøret igjen, svarte bestemor.

Artikkeltags