Noen ganger må komponist Gaathaug telle til ti

Ser seg tilbake: Komponist Morten Gaathaug (57) ser seg tilbake etter at det er 30 år siden han holdt sin første konsert med bare egne verker. Han er også klaverpedagog på Kontra kulturskole i Ski. – Jeg komponerer på morgenen og underviser på dagen, en ypperlig kombinasjon, sier han.

Ser seg tilbake: Komponist Morten Gaathaug (57) ser seg tilbake etter at det er 30 år siden han holdt sin første konsert med bare egne verker. Han er også klaverpedagog på Kontra kulturskole i Ski. – Jeg komponerer på morgenen og underviser på dagen, en ypperlig kombinasjon, sier han.

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Det er når han har vært på Ny musikk-konserter og bare fått høre lydkonstruksjoner. Da kan han bli nedstemt og – nesten – sint!

DEL

SKI: – Jeg er opptatt av at musikken skal begeistre. Kommunisere. Hvis musikken bare er abstrakte lydinntrykk, så synes jeg det er mer spennende å gå ut i naturen og høre på lydene der.

Morten Gaathaug (57) kaller seg for rabulist på den gærne siden. Komponisten finner sine største forbilder i den klassiske musikken, som Haydn og Beethoven. Men det er ikke alle konserter han går fornøyd og nynnende ut fra:


– Jeg har vært på Ny musikk-konserter hvor jeg har blitt nedstemt, og nesten sint.


Så legger han til diplomatisk:


– Det er klart, enhver vil jo oppleve en konsert forskjellig, hva som begeistrer og ikke begeistrer, men rene lydkonstruksjoner opplever jeg ofte som ganske døde. Samtidig må vi ta inn over oss at kompo-nistrollen har vært under utvikling, og individualismen florerer som aldri før.


– Hva skal til for at du ikke skal storme sint ut fra konsertlokalet?


– Engasjerte utøvere, og komponister som vil kommunisere. Jeg mener musikken må inneholde en slags rytmisk struktur, og ha et formforløp som man kan se begynnelsen og enden på, oppleve den som en historie. For det tredje: Musikken trenger en form for melodikk. Det må gjerne være krasse harmonier, men det må være liv i utviklingen, sier komponisten.

Produktiv komponist

Tar man ta frem verklisten hans, det han har komponert hittil, får du opp en liste like lang som partituret til en seks timers Wagner-opera. Ski-komponisten må være på listen over de mest produktive, norske komponistene. Vi skroller side på side med orkesterverker, soloverker, kammermusikk og sanger, konserter for trompet og obo, for mezzosopran og orkester, og for sag og klaver.

Det som får meg til å trives med å skrive musikk er natur, fugler og dyktige musikere.

 

Sag og klaver? Jo da, det også. Høsten 2011 fremførte Gaathaug «Improvisasjon og melodi» for en Sandvik 22-tommer sag som Ragnhild Zeigler fra Kolbotn spilte på, og med Gaathaug selv ved flygelet. Så har da heller ikke ligningskontoret reagert på bilagskvitteringen ”Sagkrakk, kr 269,-” fra Ski bygg, i dette tilfellet en helt nødvendig investering for å få avviklet sagverket.


– Nei, nei, det var ikke tull! Det er et ordentlig verk, insisterer komponisten, og legger til at «innimellom» er det morsomt å gjøre noe som er annerledes.


«Innimellom» er han 60 prosent av arbeidstiden klaverpedagog. Han er blant veteranene på Kontra kulturskole nå. Passer ham utmerket. Da kan han komponere frem til han møter elever om ettermiddagen.


– Av og til blir du kanskje irritert over at barna ikke har øvd før spilletimen?


– Jeg kunne sikkert vært ganske mye strengere mot elevene som bare kommer til spilletime, og tror at det å lære seg å spille, er å spille 20 minutter i uken sammen med meg. Det er det da ikke! Man lærer bare å spille piano av mengdetrening. Øve hjemme. Øve enda mer hjemme. Tenk så heldige de er, som har plass på kulturskolen.

- Jeg tror det er galt å se på kulturskolen bare som en fritidsaktivitet. Den er også et lærested, hvor man kan lære noe sjeldent – noe man ikke kan lære andre steder. Kulturskolen er et åpent tilbud for alle, og slik skal det være. Det er veldig stimulerende å jobbe med barn, ingen er like, og alle timene blir forskjellige. At ikke alle blir musikere, kan vi selvsagt leve med.


Og enda færre blir komponister?


– Her skal du få en nyhet: Å få barn til å skrive musikk er faktisk noe vi har tenkt å prøve å få i gang på Kontra! Komposisjonsundervisning. Så hvis det er noen som har lyst å prøve seg på det fra høsten, så er de hjertelig velkommen. Vi er minst to som komponerer, musikkskolerektor Bjørn Morten Kjærnes og jeg, og vi har en plan! fortsetter Gaathaug i beste Egon Olsen-stil.

Klassisk – på vei ut?

For komponister som ikke har 60 prosent stilling på en kulturskole, er det dårlige tider, skal vi tro komponisten. Bestillingsverk og arbeidsstipend var ofte redningsplanken før. Nå?


Det er med årene blitt vanskeligere å drive som komponist. Det er flere som gjør det, og færre som lytter. Inntrykksflommen er for stor. Vi ser det også på den klassiske musikken. Nedleggelsen av musikkbutikken i Oslo er et klart eksempel. Oppmerksomhetskrevende musikk sliter.


– Akkurat som papiravisene?


Ja. Det er vel noe i tiden. Men konserter er en unik situasjon. Hvor ellers kan man sitte skjermet fra alt, og bare lytte? Rene meditasjonen. Jeg arbeider jo aktivt i Ski historiske konserter. Det er en overdrivelse å si at det er sprengfullt der, men de som kommer, får store stunder.


– Hva tenker du når det sitter syv stykker i salen?


Det hører til unntakene, men vi spiller uansett. Konserter i lokalmiljøet er noe jeg brenner for. Det jeg skulle ønske meg, er at flere burde ta seg tid til den luksus det er å lytte aktivt til musikk. Ta ting inn over seg. Slike opplevelser er jo mangelvare. Alt skal skje i fortfort tempo, folk har lyd på øret hele tiden. Jeg synes det er hyggelig at det skjer ting i Ski, så jeg kommer til å stille opp og holde konserter, så lenge jeg kan og får lov, sier han.


Siste konsert var onsdag. Da markerte Gaathaug at det er 30 år siden han fløy rundt i Oslo og klistret opp selvlagede plakater om sin første helaftens konsert med bare egne verker. Det kostet 25 kroner, og 200 kjøpte billett. Det var mange, synes Gaathaug.

Kjærlighet og fugler

Kona Ingrid Aasta Risdal møtte han da han studerte på Barratt Due. Hun er også musikklærer, og rådgiver ved Ski ungdomsskole.


– Vi spiller fortsatt firhendig sammen. Vi holder det varmt, ja. Ingrid liker seg best i bassen. Så det er jeg som spiller oppe, sier Gaathaug. Og etter at to voksne sønner (23 og 25) er fløyet ut av redet, blir det kanskje mer tid til samspill igjen.


Apropos fløyet ut av redet: Skulle du møte på Gaathaug ved en kornåker en juninatt, kan det være at han er opptatt av å lytte etter nattsangere. Og da tenker vi ikke på syngende festdeltagere som drar Bellmann, men den truede åkerriksa.

Bestanden av denne riksefuglen i Norge er kraftig redusert det siste århundre, men man tror fuglen kan reddes, om bøndene tar hensyn til den når de skal ta siloslåtten. Ivrige komponister og andre fugleinteresserte flakser rundt midnatt, og legger så inn rapporter på internett om hva de har sett, og mest hørt.

Som belønning får de fuglelyder.
– Kraftige, varierte, flotte lyder, særlig myrsangeren er fin, hermer etter andre fugler, og står på, lyder det entusiastisk fra Gaathaug.

Bruker fuglene i musikken

Ornitologen Gaathaug bruker også lydinntrykkene fra naturen i komposisjonene. «24 fugleportretter», «De tapte fuglers verden» og «Ornitologisk dobbeltkonsert», for å nevne noen.

I et av stykkene er det en dragedrongo fra Borneo som har åpningstonene, mens ”Fugler i min natt” (opus 32) er skrevet utelukkende for fuglelyder, spilt på fem forskjellige blokkfløyter.

– Nylig innspilt på plate, reklamerer han.

– Den vakreste fuglelyden?

– Svarttrosten er en klar favoritt.

– Ta med deg tre cd-er til den berømmelige øde øya. Hvilke velger du?

– Det måtte være noe av Haydn. Og Prokofjev. Nummer tre? Hmmmm ...

– En av dine egne, kanskje?

– Å nei! Det å sitte på høre på egen musikk, det gjør jeg ikke ofte. Da liker jeg bedre å skrive noe nytt!
 

Artikkeltags