Trond er lokomotivet på Kråkstad stasjon

Nede på stasjonen, tidlig om morgenen. Og på ettermiddagen: To ganger om dagen må Trond Hammerstad komme på Kråkstad stasjon for å sørge for at toget sørover kjører inn på sport 2 og toget nordover får spor 1, som her på bildet. Stasjonen er en av de få som fortsatt har manuell styring.  (Foto: Bengt Røsth

Nede på stasjonen, tidlig om morgenen. Og på ettermiddagen: To ganger om dagen må Trond Hammerstad komme på Kråkstad stasjon for å sørge for at toget sørover kjører inn på sport 2 og toget nordover får spor 1, som her på bildet. Stasjonen er en av de få som fortsatt har manuell styring. (Foto: Bengt Røsth

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Nede på stasjonen, tidlig om morgenen, står Trond Hammersten. Det er han som passer på at togene på Østre linje ikke krasjer. (Se bildeslide i toppen av saken).

DEL

SKI: For på Kråkstad stasjon er det fortsatt manuell styring når to tog skal passere. Østre linje er ikke fjernstyrt, slik mange andre strekninger er i Norge. Og da må man ha en som Trond som lokomotiv, en som styrer sikkerheten – og togene – to ganger om dagen.

Han er på plass litt før syv om morgenen for å passe på at toget nordover og toget sørover krysser på Kråkstad – på hvert sitt spor. Så vinker han dem av gårde og tar pause til ettermiddagen. Da er han tilbake og sender sørgående inn på spor 2 og nordgående rett nord på spor 1.

Det har aldri skjedd alvorlige ulykker de syv årene han har vært der. I tillegg må han ut og passe på at passasjerene fra Ski-toget ikke står midt i sporet når «nordgående» ruller inn.

Så skal han sende togene av gårde, vink-vink og grønt signal til begge. Til slutt melder han på telefonen til andre trafikkstyrere at togene har gått. Så skriver han i papirloggen, alt han gjør. For å si det enkelt. Men vanskelig er det heller ikke.

– Dette er ikke akkurat noen kompliserte oppgaver, dette, kommenterer han.

Går på skinner

Kråkstad stasjon ble åpnet i 1882. Stillverket er fra 1950-årene. Mye av utstyret begynner å bli nedslitt, som veibommene. De streiker av og til.

– Det er jo ikke alt som går på skinner her, sier Trond metaforisk.

– Hva om strømmen går?

– Da blir det mørkt! Det eneste som virker er da, er veibomanlegget, som har batteribackup.

– Men da kan ikke togene kjøre?

– Jo da. Men da er det frem med sveiver og klaver og hengelåser, og så sveiver vi opp sporvekslerne manuelt. Det har skjedd, men det er veldig sjelden. Egentlig er det ganske bra når du tenker på at anlegget er fra tidlig i femtiårene og det er problemer med å få deler til det. Men de som reparerer er tusenkunstnere.

Nå skal det byttes

Kråkstad stasjon er vernet og tiden står stille. Vedkassen til baneformann Berglund står fortsatt her. Den gamle priveten bak stasjonen. Dresinbua. Men utviklingen stopper ikke: Snart setter Jernbaneverket i gang med helautomatisk togstyring, såkalt ERTMS.

Østre linje er prøvestrekningen for det nye togstyringssystemet som skal innføres i Norge. Da forsvinner signallys og skilt langs jernbanen, all informasjon går inn på en skjerm til den som fører toget.

Da forsvinner også arbeidsplassen til Trond. Hva han skal gjøre da, vet han ikke. Han er glad han har flere ben og stå på, han selger markiser og solskjerming. Bygde opp egen stor fabrikk for noen år siden, men solgte seg ut.

– Jeg liker egentlig veldig godt å være ute blant folk, smiler Trond.

Det var også takket være persienner han møtte sin Bodil. Han tok imot varer fra henne på «godsen» i Tomter. Hun lagde …. persienner.

Statsbanen = stasbanen

Trond Hammersten har jubileum 1. desember som jernbanemann: 30 år i bransjen. Og når han møter familie og slekt er det ikke til å unngå at det prates tog og bane. Den ene broren jobber i NSB, den andre i Jernbaneverket som ham selv. Søskenbarn er også på lønnslisten. Til og med morfar hadde jobben sin på Ski stasjon i gamle dager, som snekker. Men at det ble statsbanene på Trond var en nødløsning.

– Det var ikke så lett å få seg jobb tidlig i åttiårene, og på en stilling i jernbanen kunne flere hundre søkere melde seg. Så når man først lette etter en jobb var det viktig at man fikk en trygg arbeidsplass. Og det var NSB, sier Trond.

Han ble aspirant i 1982, og havnet på Tomter stasjon da han var klar for plikttjenesten. Det var i den tiden da det skjedde noe på stasjonene.

– På stasjonene var det liv. Det var godstransport og inn og ut med pakker og varer, det var medisinutdeling, ekspressgods, regnskap, billettsalg, snørydding, og vi måtte losse tømmer av vognene.

Trond er ivrig nå. Kontrasten til åttiårenes stasjoner blir stor der vi sitter på vedkassen til baneformann Berglund i det lille rommet på Kråkstad stasjon.

– Det er jo litt mindre å gjøre nå. Nå er det mer eller mindre å sitte og vente på tog. Du blir ikke overarbeidet av å sitte her. Ikke mange å prate med heller. Og det synes jeg er ganske rart. Det er veldig forskjell på å være på Tomter stasjon og Kråkstad. Kråkstingene er et ikke-hilsende folk. Jeg har vært her i syv år og prøvd å hilse på alle, men de hilser ikke. Merkelig. Slik er det ikke i Tomter.

Artikkelen sto i Østlandets Blad 11. desember 2012

Artikkeltags