– Vi er jo stolt av den spreke moren vår

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

– Vi tenkte vi skulle skrive litt om deg i ØB. – Hvorfor det? – Fordi du fyller et så rundt og fint år. (Pause) – Uff, ja. Jeg gjør det. Født i 1914!

DEL

Else Marie Andersen fra Ski sitter rak og stødig i stolen sin på det koselige rommet som er hennes på Solborg sykehjem. Døtrene, «småjentene mine», som hun kaller dem, er på besøk. Evy er 68. Liv er 77. Jammen er lokalavisen der også.

Skulle bare mangle. Det er ikke ofte en 100-åring er en av de sprekeste på Solborg bo- og aktivitetssenter. I morgen er det 100 år siden Else Marie Andersen ble født.


–Jeg tenker ikke så mye på det fordi jeg mener at det er mange som har gebursdagen sin. Så akkurat det med 100 år, det tar jeg vekk!

Kler på seg selv

Morgendagens jubilant bodde hjemme lenge. Til hun var 97 og et halvt år, når sant skal sies. Da var det på tide å få litt ekstra hjelp.
– Ja, jeg klarte meg lenge, men jeg var nokså mye alene og da ble jeg litt nervøs, forteller Else Marie.

– Etter at jeg kom jeg hit til Solborg, har alt vært bra. Her er det godt å være! Så kommer jentene mine og besøker meg. Jeg har mange venner her òg. Når jeg er sulten, går jeg ned og spiser. Bruker rullatoren min. Frokosten er klokka 9. Da må jeg være ferdig og påkledd og ha gjort det jeg skal.

– Så du kommer deg opp i tide?

– Å ja! Når pleierne kommer inn til meg, har jeg vært våken lenge. Jeg er bare glad for å komme meg opp, sier sprekingen.

Ja da: Hun kler på seg selv.

– Jeg trenger hjelp til å ta på meg støttestrømpene, ellers klarer jeg meg selv, ja, bekrefter hun.

– Hvordan har du klart å holde deg så sprek?

– Jeg har gått på ski. Jeg har syklet. Jeg syklet til jeg var 80 år. Da fikk jeg ikke lov til å sykle lenger. Døtrene mine satt sykkelen på loftet! Da var det bare sparkstøttingen igjen, og den brukte jeg. Da kjørte jeg så fint nedover bakken der vi bodde. (Som var i Myrvangveien på Finstad i Ski).

Hun har bodd i Ski hele det lange livet. Skolegangen ble fullført på Kontra skole. Deretter – i en tid der kvinnens plass i all hovedsak var i hjemmet – tok Else Marie seg arbeid. Og det for avisen du nå leser i. ØB var arbeidsgiver i flere år.

– Jeg var bokbinderske. Jeg husker at jeg sto oppå noe og la ett og ett blad i trykkeren. Så husker jeg ikke riktig hvor mange år jeg jobbet der, men det var nesten frem til jeg fikk Liv (altså litt før 1937).

Kvikk i replikken

Mannen ville så at Else Marie skulle være hjemme - som andre hustruer. Slik ble det. Hun ble enke i 1965. I 49 år har hun vært enslig. Nå stortrives hun blant alle menneskene på Solborg.

– De som jobber her sier at mamma er blant de aller sprekeste, skyter datteren Evy inn.

– Jeg må få spørre hvem den flotte damen på veggen er, utbryter fotograf Sandness.

– Det er meg! låter det kontant fra jubilanten.

– Ja, det bildet kan du bruke! fortsetter hun, når fotografen holder konfirmasjonsbildet i hendene.

– Da var jeg ung og sprek.

– Nå er du bare sprek, repliserer Sandness.

– Pøh! sier den spreke. Smiler godlynt. Litt fornøyd med komplimenten er hun nok likevel.

– Hvor lenge kan du holde koken, tror du?

– Det er det jo ikke jeg som bestemmer!

– Hvordan føler du deg nå?

– Varm!

Jo da, ikke bare at hun fyller 100, replikkene kommer nærmest i hundre de også. Else Marie Andersen er på sett og vis helt bemerkelsesverdig sprek og vital. Yngstedatter Evy setter vinduet på gløtt, men denne hundreåringen klatrer heldigvis ikke ut av det, selv om det er fristende å si at hun er sprek nok til å greie det. Else Marie blir sittende – med våkent blikk og snert i replikken.

– Så du føler du deg med andre ord i fin form?

Jo, jeg føler meg ålreit. Men jeg er litt nervøs for alt dette som skal skje bare fordi jeg er blitt så gammel!

Med moren som forbilde

Noen skavanker har selv Else Marie. 100 års livserfaring gir unektelig en viss slitasje på kroppen. Hørselen er ikke som den var. Ikke synet heller.

–Jeg kan ikke lese fordi jeg har forkalkinger på begge øynene. Jeg var glad i å lese, så akkurat det er litt trist. Men jeg blir ikke blind, har legen sagt.

– Åssen er det for dere å ha en så sprek mor?

– Jeg satser på å bli hundre år sjøl, jeg. Jeg tror jeg vil prøve å komme på sykehjem litt før mamma gjorde, for her har hun det så bra. Hun slet nok hjemme litt for lenge, mener Evy.

– Det er jo moro med en så sprek og oppgående 100-åring, jeg må si det. Når du har greid å bli 100, mamma, må vi greie det også, fortsetter hun, og får bifall fra storesøster Liv. Tiden går fort. Else Marie blir virkelig 100 i morgen. 100 år! Hun har opplevd og fått med seg mer enn de fleste. Dessuten har hun greid å beholde humøret. Glad i sang og musikk, er hun stadig.

– Jeg synger blant annet gebursdagssang for en som bor her som heter Lars. Jeg har da sangstemmen min ennå. Den har jeg holdt ved like!
Men noen kilo har Else Marie mistet. Og akkurat det er hun riktig så tilfreds med.

– Jeg har nådd idealvekt jeg nå! låter det muntert. «Du store min, du veier akkurat det du skal», sa legen til meg. Det synes jeg var koselig. Antagelig er det fordi jeg ikke spiser så mye sjokolade om sommeren. Jeg er fortsatt glad i sjokolade, bevares, men ikke så mye nå om dagen. Nå går det i sukkertøy!

–Jeg sier at hun må tenke på tennene sine, påpeker Evy ertelystent.

– De skal hun jo ha i mange år fremover ...

– Så, så! Ja, ja, det er jo for så vidt litt sant òg, istemmer mor sjøl.

Dyrekjær jubilant

Else Marie har altså nedsatt hørsel, men fuglekvitring hører hun godt. Hun trives i lag med pippipene.

– Jeg har to skjærer her som er så rare. Når jeg står i vinduet og prater til dem, så prater de tilbake. Jeg har alltid vært glad i dyr. De forstår mye mer enn det vi mennesker gjør.

Else Marie leste ØB helt til det siste halve året hun bodde hjemme. Døtrene fikk ikke lov til å si opp lokalavisen. Mor holdt seg oppdatert. Innimellom blir hun lest for nå også.

– Du er flink til å passe på at du får med deg alle måltider. Hvordan er det med matlysten?

– Før i tiden var jeg glad i mat. Ikke så mye nå. Men jeg spiser jo det jeg skal.

– Du må jo spise sånn at du holder deg ung...

– Pøøhh! Ja visst, ja!

Smilet er der igjen. Det stråler av liv. Snart har hun levd i 36 500 dager, Else Marie. Tenk på det! I morgen skal alle de levde dagene feires.

– Da blir det smørbrød og kaker og alt mulig. Dagen skal feires på Solborg med den nærmeste familien og alle som bor på avdelingen her, forteller Evy.

– Hva ønsker du deg, du spreke dame?

– Jeg har et fint armbåndsur, men jeg ser så dårlig tallene på det. Jeg ønsker meg ny klokke til gebursdagen, med litt større tall. Da kan jeg kanskje se på klokka når det er kveldsmat også, sier Else Marie Andersen.

– Mamma sa alltid da hun begynte å bli gammel at «det får ikke jeg oppleve» om forskjellige hendelser. Da sa jeg: «Jo da, mamma, det er bare å bli hundre år, det». Else Marie gjorde som yngstedatteren sa. I dag fyller virkelig mammaen til Evy og Liv 100 år.

Artikkeltags