Terapeuter i tospann trigger sansene
SAMARBEID: Christina Mjellem merket at Ruffen har noe å bidra med i terapien. Nå har hun studert bruk av dyr i behandling ved UMB. FOTO: AUDUN BRAASTAD
Da Christina Mjellem begynte som gestaltterapeut, oppdaget hun at pinscheren Ruffen spiller en viktig rolle. Som en terapihund utenom det vanlige.
VESTBY: Et hvitmalt anneks i Son er basen. Her tar Ruffen og Christina imot klienter. Men nå er det journalist og fotograf de hilser velkommen.
Når vi er vel plassert i lave stoler, finner Ruffen roen i sengen. Det forteller Christina noe:
– Andre ganger har det hendt at klienten setter seg og sier at han føler seg rolig. Men jeg kjenner uro i magen, og Ruffen vandrer hvileløst. Ruffen blir mitt barometer. Når vi har funnet ut av det og virkelig kjenner den indre roen, slapper han av.
Det tradisjonelle bildet av en terapihund er en lodden golden retriever til kos og trøst i institusjoner. Sånn er ikke pinscheren, selv om også Ruffen kan slikke tårer og legge en forsiktig pote på klientens skulder. Oftere skjer det at han værer når et eksperiment har pågått lenge nok.
– En gang klienten og jeg var midt i et eksperiment, begynte Ruffen å hoppe rundt etter en flue i rommet. Jeg fryktet at han ødela alt og lurte på hvordan klienten ville reagere. I ettertid forsto jeg at det var riktig å stoppe der. Hunden bruker alle sansene på en måte vi mennesker har glemt.
Ikke minst kan hunden bidra til fullstendig tilstedeværelse. Det er når han setter seg rolig ved siden av klienten, og tillater henne å klappe ham.
– Ved å berøre Ruffen, får hun anledning til å kjenne sine egne fingre mot en varm hundekropp med pels. Da kan det hende at alle tankene som svirret rundt i hodet forsvinner, og klienten kjenner at hun er bare her.
Også når klienten ikke ønsker Ruffen i rommet, spiller han en rolle. Da bidrar han til at klienten setter egne grenser.
Egne valg
Nå strekker Ruffen seg og søker mot solstripen på gulvet. Christina understreker at det er helt lov å kjenne uro eller forsvinne fullstendig opp i sitt eget hode. Terapi handler ikke om å være flink.
– Poenget er å være bevisst dine egne følelser, reaksjoner og handlinger og å lære seg til å kjenne hvor du er. Å se seg selv tydeligere, gir et grunnlag for å ta kvalifiserte valg.
Egne Valg er varemerket hennes. Christina poengterer at alle har mulighet til å ta et valg, også i vanskelige situasjoner. Det motsatte er å gi andre skylden for valg du har tatt.
– Når du vet at du har valgt noe, kan du også velge det bort.
Hun har selv erfart at å ta egne valg også kan innebære at ikke alle vil være vennen din.
– Men lykken er ikke nødvendigvis at alle liker deg, for da lever du kanskje ikke etter egne valg, men andres forventninger.
Christina er vokst opp med pointere og har alltid hatt en tett relasjon til dyr. Nesten beskjemmet bedyrer hun at dyr var viktigere for henne enn mennesker i oppveksten. De var forutsigbare i den forstand at hun visste hvor hun hadde dem.
– Å være så tett på dyr har hjulpet meg til å bruke sansene. I gestaltterapien snakker vi om sanselig oppmerksomhet. Ofte kjenner jeg hvordan andre har det. I samtaler kan jeg kjenne på lite pust eller gråt.
– Er dette evner alle har, eller snakker vi om noe overnaturlig nå?
– Nei, det tror jeg alle kan øve opp. Men også jeg kan stenge av, forsikrer hun.
I gestaltterapien er terapeuten selv verktøyet. Christina ser det som en fordel at hun, i tillegg til svært variert yrkeserfaring, har 40 år i livets skole. Hun har levd tett på rusmisbruk og tett på døden, tatt viktige valg, som ikke å få barn, og hun har selv gått i terapi. En terapeut skal vite hvordan det er å sitte i stolen, mener hun. På visittkortet står det: I fellesskap kan vi synliggjøre mulighetene.
– Mange kommer for å bedre kommunikasjonen, andre med sorg som ikke er bearbeidet og kanskje sitter i kroppen. Men en typisk problemstilling kan være den som søker og søker jobber. Blir kalt inn til intervjuer, men får aldri stillingen. Det er klienten som er ekspert i eget liv, men han kan få hjelp til å se seg selv utenfra. Ved å se fra en annen vinkel, kan man få tak i hvilke ressurser man har. Likevel: Terapeuten kan aldri løse problemene. Dette er egenjobbing. Og for noen er den letteste veien mot målet den krokete, for andre den strake. Det vet bare klienten selv.