Te­ra­peu­ter i to­spann trigger sansene

SAMARBEID: Christina Mjellem merket at Ruffen har noe å bidra med i terapien. Nå har hun studert bruk av dyr i behandling ved UMB.  FOTO: AUDUN BRAASTAD

SAMARBEID: Christina Mjellem merket at Ruffen har noe å bidra med i terapien. Nå har hun studert bruk av dyr i behandling ved UMB. FOTO: AUDUN BRAASTAD

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Da Chris­ti­na Mjel­lem be­gyn­te som ge­stalt­te­ra­peut, opp­da­get hun at pins­che­ren Ruf­fen spil­ler en vik­tig rol­le. Som en te­ra­pi­hund uten­om det van­li­ge.

DEL

VESTBY: Et hvit­malt an­neks i Son er ba­sen. Her tar Ruf­fen og Chris­ti­na imot kli­en­ter. Men nå er det jour­na­list og fo­to­graf de hil­ser vel­kom­men.

Når vi er vel plas­sert i lave sto­ler, fin­ner Ruf­fen roen i sen­gen. Det for­tel­ler Chris­ti­na noe:

– Andre gan­ger har det hendt at kli­en­ten set­ter seg og sier at han fø­ler seg ro­lig. Men jeg kjen­ner uro i ma­gen, og Ruf­fen vand­rer hvi­le­løst. Ruf­fen blir mitt ba­ro­me­ter. Når vi har fun­net ut av det og vir­ke­lig kjen­ner den ind­re roen, slap­per han av.

Det tra­di­sjo­nel­le bil­det av en te­ra­pi­hund er en lod­den gol­den re­trie­ver til kos og trøst i in­sti­tu­sjo­ner. Sånn er ikke pins­che­ren, selv om også Ruf­fen kan slik­ke tå­rer og leg­ge en for­sik­tig pote på kli­en­tens skul­der. Of­te­re skjer det at han væ­rer når et eks­pe­ri­ment har på­gått len­ge nok.

– En gang kli­en­ten og jeg var midt i et eks­pe­ri­ment, be­gyn­te Ruf­fen å hop­pe rundt et­ter en flue i rom­met. Jeg fryk­tet at han øde­la alt og lur­te på hvor­dan kli­en­ten vil­le re­age­re. I et­ter­tid for­sto jeg at det var rik­tig å stop­pe der. Hun­den bru­ker alle san­se­ne på en måte vi men­nes­ker har glemt.

Ikke minst kan hun­den bi­dra til full­sten­dig til­ste­de­væ­rel­se. Det er når han set­ter seg ro­lig ved si­den av kli­en­ten, og til­la­ter hen­ne å klap­pe ham.

– Ved å be­rø­re Ruf­fen, får hun an­led­ning til å kjen­ne sine egne fing­re mot en varm hun­de­kropp med pels. Da kan det hen­de at alle tan­ke­ne som svir­ret rundt i ho­det for­svin­ner, og kli­en­ten kjen­ner at hun er bare her.

Også når klienten ikke ønsker Ruffen i rommet, spiller han en rolle. Da bidrar han til at klienten setter egne grenser.

Egne valg

Nå strek­ker Ruf­fen seg og sø­ker mot sol­stri­pen på gul­vet. Chris­ti­na un­der­stre­ker at det er helt lov å kjen­ne uro el­ler for­svin­ne full­sten­dig opp i sitt eget hode. Te­ra­pi hand­ler ikke om å være flink.

– Po­en­get er å være be­visst dine egne fø­lel­ser, re­ak­sjo­ner og hand­lin­ger og å lære seg til å kjen­ne hvor du er. Å se seg selv ty­de­li­ge­re, gir et grunn­lag for å ta kva­li­fi­ser­te valg.

Egne Valg er va­re­mer­ket hen­nes. Chris­ti­na po­eng­te­rer at alle har mu­lig­het til å ta et valg, også i van­ske­li­ge si­tua­sjo­ner. Det mot­sat­te er å gi and­re skyl­den for valg du har tatt.

– Når du vet at du har valgt noe, kan du også vel­ge det bort.

Hun har selv er­fart at å ta egne valg også kan in­ne­bæ­re at ikke alle vil være ven­nen din.

– Men lyk­ken er ikke nød­ven­dig­vis at alle li­ker deg, for da le­ver du kan­skje ikke et­ter egne valg, men and­res for­vent­nin­ger.

Chris­ti­na er vokst opp med poin­te­re og har all­tid hatt en tett re­la­sjon til dyr. Nes­ten be­skjem­met be­dy­rer hun at dyr var vik­ti­ge­re for hen­ne enn men­nes­ker i opp­veks­ten. De var for­ut­sig­ba­re i den for­stand at hun viss­te hvor hun had­de dem.

– Å være så tett på dyr har hjul­pet meg til å bru­ke san­se­ne. I ge­stalt­te­ra­pi­en snak­ker vi om san­se­lig opp­merk­som­het. Ofte kjen­ner jeg hvor­dan and­re har det. I sam­ta­ler kan jeg kjen­ne på lite pust el­ler gråt.

– Er det­te ev­ner alle har, el­ler snak­ker vi om noe over­na­tur­lig nå?

– Nei, det tror jeg alle kan øve opp. Men også jeg kan sten­ge av, for­sik­rer hun.

I ge­stalt­te­ra­pi­en er te­ra­peu­ten selv verk­tøy­et. Chris­ti­na ser det som en for­del at hun, i til­legg til svært va­ri­ert yr­kes­er­fa­ring, har 40 år i li­vets sko­le. Hun har levd tett på rus­mis­bruk og tett på dø­den, tatt vik­ti­ge valg, som ikke å få barn, og hun har selv gått i te­ra­pi. En te­ra­peut skal vite hvor­dan det er å sit­te i sto­len, me­ner hun. På vi­sitt­kor­tet står det: I fel­les­skap kan vi syn­lig­gjø­re mu­lig­he­te­ne.

– Man­ge kom­mer for å bed­re kom­mu­ni­ka­sjo­nen, and­re med sorg som ikke er be­ar­bei­det og kan­skje sit­ter i krop­pen. Men en ty­pisk pro­blem­stil­ling kan være den som sø­ker og sø­ker job­ber. Blir kalt inn til in­ter­vju­er, men får ald­ri stil­lin­gen. Det er kli­en­ten som er eks­pert i eget liv, men han kan få hjelp til å se seg selv uten­fra. Ved å se fra en an­nen vin­kel, kan man få tak i hvil­ke res­sur­ser man har. Li­ke­vel: Te­ra­peu­ten kan ald­ri løse pro­ble­me­ne. Det­te er egen­job­bing. Og for noen er den let­tes­te vei­en mot må­let den kro­ke­te, for and­re den stra­ke. Det vet bare kli­en­ten selv.

Artikkeltags