– Tirsdagene er ikke lenger de samme

Skrivestua: Skrivestuen til Tor Åge Bringsværd i Hølen er fylt opp med egne bøker og hyllemeter på hyllemeter med temaer om både griser, indianere og andre spesialiteter. – Ingen andre får ryde her. Jeg finner frem og det er viktigst.

Skrivestua: Skrivestuen til Tor Åge Bringsværd i Hølen er fylt opp med egne bøker og hyllemeter på hyllemeter med temaer om både griser, indianere og andre spesialiteter. – Ingen andre får ryde her. Jeg finner frem og det er viktigst.

Artikkelen er over 4 år gammel

– Jon og jeg møttes hver tirsdag siden 1960-tallet. Vi hadde et arbeidsfellesskap og sosialt fellesskap i femti år. Med Jons bortgang er ikke tirsdagene lenger de samme.

DEL

HØLEN: En av Norges mest produktive forfattere for alle generasjoner, Tor Åge Bringsværd, sitter i skrivestua i Hølen og minnes sagn og myter han har formidlet gjennom nesten 50 år. Veggene i alle rom er kledd med hyller, stappfulle med bøker og hver ledig kvadratcentimeter på gulv, bord, hyller og skap, er opptatt av figurer, fyrstikkesker, hedersbevisninger og rariteter av alle slag.


Et midtdelt neshorn i tre utgjør pynten på skrivebordet mellom oss. Forparten og bakparten holder en rad med bøker på plass som bokstøtter. Hensikten med samtalen er nettopp minner, fordi den hurtigtogskrivende forfatteren fyller 75 år søndag 16. november. Selv er han mest opptatt av å kaste baller med fremtiden.
For inspirasjonens skyld og for ikke å bli forstyrret i skrivearbeidet reiser han like godt til Lanzarote mandag og blir borte noen måneder.

Tirsdagsvenner

Da professor og forfatterkollega Jon Bing døde 69 år gammel i januar i år, gikk også begrepet Bing & Bringsværd (B & B) inn i historien. De har en omfangsrik produksjon hver for seg og sammen. Det siste fellesprosjektet de rakk å fullføre var romanen «London 2084».
- Hva bruker du tirsdagene til nå?

– Nå er begge mine tirsdagsvenner borte, Peter Haars, professor i illustrasjon ved Kunst- og Håndverksskole, som døde i 2005, og Jon Bing. I min alder kjenner jeg flere blant de døde enn blant levende.

– Hver tirsdag dro jeg fra Norges hemmelige landsby, Hølen, til Oslo for å treffe Peter til lunsj, mens det var middag med Jon på ettermiddagen. Han var veldig flink til å lage mat. Som du skjønner er jeg et vanemenneske, men det finnes jo gode og dårlige vaner, kommer det megetsigende.

– Nå er tirsdagene helt «løse». Å være forfatter kan være en ensom tilværelse, derfor er arbeidsfellesskap og sosialt fellesskap viktig.

Rullestolservice

– Hvorfor var fellesskapet med Jon Bing så viktig for deg?

– Vi kjente hverandre gjennom lang tid. Jon var et menneske jeg var trygg på og da var det heller ikke farlig å si dumme ting. Vi kastet mange baller opp i luften og noen tok vi imot som felles prosjekter. Blant annet mange prosjekter for NRK som vi fikk betaling for uten at de ble realisert.

– Hva betyr det for din egen kreativitet at Bing & Bringsværd er gått inn i historien?

Lang tenkepause. – Livet er på mange måter greit, og det er har det egentlig alltid vært. Bortsett fra et par år den senere tid på grunn av ryggproblemer. Det er isjias, prolaps og sånn dritt. Derfor måtte jeg sitte i rullestol da vi nettopp var i Krakow. Det er nesten verd å prøve, for maken til service og hjelpsomhet i flyet og på flyplassene skal du lete lenge etter.

– Vi var der for å se på byens store elefant, altså den elefanten som dannes når du ser på gatene i bykartet. Jeg driver fremdeles med kartzoologi, som er en utmerket aktivitet for barnefamilier. Det nyeste er at vi også kan lete etter dyre- livet på «kartdyret», sier forfatteren.

Han skjønner at han er i ferd med å prate seg ut av spørsmålet og justerer kursen.

– Men jeg er bra igjen nå. Så bra som jeg kan regne med. Jeg er jo heldig som fremdeles kan sette sammen ord som folk gidder å lese.

Om griser og indianere

Når Tor Åge Bringsværd forlater sitt kjære Hølen til fordel for Lanzarote for noen måneder er det ikke for late dager, men for å jobbe med bokprosjekter: flere bildebøker, en roman, en novelle, et drama og en kattebok om «1000 og én katt».

- I leiligheten i Puerto del Carmen kan jeg sitte på terrassen å skrive med utsikt til fjell og vann. Her utfolder jeg meg som vanemenneske: spiser, skriver, spiser, skriver, spiser og skriver igjen. Bare avbrutt av spaserturene til restauranten.

Skrivestuen med utsikt til Gamle Mossevei i det fjerne er som en gammeldags bibliotekfilial med forfatteren som eneste ansatt. Men ingen kan beskylde Tor Åge Bringsværd for å følge Deweys system for klassifikasjon av bøker slik bibliotekene gjør det.

– Her sorteres det etter temaer. Det er mye enklere enn alfabetet, sier han om de stappfulle hyllene.

– Der er en seksjon med norrøn litteratur, der borte er mine egne bøker, hyllene rett frem er bøker på andre språk, også har jeg noen hyller med litteratur om griser, noen meter med indianere og mye annet rart. Jeg finner frem og det er viktigst.

Brumm-tilhenger

– Selv om det skjer forandringer, så er Ole Brumm den samme?

– Heldigvis. Ikke har jeg hund lenger, som jeg kan gå å snakke med, men jeg har en usynlig katt. Den er ikke like taletrengt. Hadde du kommet om kvelden ville du kanskje ha sett den. Den var borte i to og et halvt år og dukket plutselig opp igjen på Fagerstrand på Nesodden, sier han og vikler seg, uvisst av hvilken grunn, inn i pelsdyrnæringen som tema.

– Det kom neppe som noe sjokk for deg at jeg er motstander av pelsdyrnæringen. Det er ikke nødvendig for menneskeheten å sette små skapninger i bur for senere å flå dem. Med statlig støtte.

– Ole Brumm er også et pelsdyr?

– Han er mer enn bare det, og settes heldigvis ikke i bur, sier landets mest kjente Brumm-tilhengeren.

– Ole Brumm-bøkene er blant de viktigste som er skrevet. Hver vår er jeg med på å bære bronseskulpturen av Nasse Nøff ut i en hage på Vålerenga til mye Brumm-festivitas. I morgen, lørdag 15. november, bæres han inn igjen til like mye fest, sier forfatteren. Som også har skrevet en kulturkritisk samtale med Nasse Nøff: «Jesus elsker ikke griser».

– De største forandringene har nok skjedd rundt meg her i Hølen, sier han og ramser opp alt som er blitt borte etter at han flyttet dit.

– Vi har ikke skole lenger, heller ikke lensmannskontor, jernbane med stasjon, bibliotek og postkontor er også borte. Nå har vi nådd bunnen og jeg tror vi er på vei opp igjen. Hvis det skulle interessere har vi både telefonkiosk, rød postkasse, kolonialforretning, kafé og det er bestemt at det skal bygges ny skole i Hølen.

– Hvis jeg kan kalle meg noe, så må det være hølning.

Om det skjer store forandringer rundt Tor Åge Bringsværd, kan han se tilbake på en CV med et antall boktitler, novellesamlinger, dramatiseringer, oversettelser og priser ingen andre kan matche. Blant disse er godt over 30 bøker med Karsten og Petra. Og filmene går så det suser. Historiene om det lille trollet Tambar utgjør nå åtte bøker og sjøormen Ruffen er blitt til seks bind.

Og forfatteren selv, han passerer 75 i morgen.

Artikkeltags