For­fat­te­ren som ikke brast

TIL­VÆ­REL­SEN PÅ KAM­PEN: – Jeg bod­de i rek­ke­hu­set på Fin­stad i 19 år. Bar­na har blitt sto­re og flyt­tet ut, det var bare meg igjen. Na­bo­ene flyt­tet sta­dig, de for­ble like unge. Ski pas­set vel­dig godt til småbarnslivet, men nå treng­te jeg litt for­and­ring. Had­de lyst på stor­by­li­vet igjen. Da ble det til­ba­ke til Kam­pen. Jeg els­ker til­væ­rel­sen her, sier Line Baug­stø. FOTO: CHRISTIAN CLAUSEN

TIL­VÆ­REL­SEN PÅ KAM­PEN: – Jeg bod­de i rek­ke­hu­set på Fin­stad i 19 år. Bar­na har blitt sto­re og flyt­tet ut, det var bare meg igjen. Na­bo­ene flyt­tet sta­dig, de for­ble like unge. Ski pas­set vel­dig godt til småbarnslivet, men nå treng­te jeg litt for­and­ring. Had­de lyst på stor­by­li­vet igjen. Da ble det til­ba­ke til Kam­pen. Jeg els­ker til­væ­rel­sen her, sier Line Baug­stø. FOTO: CHRISTIAN CLAUSEN

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

SKI: – Da jeg had­de gitt ut de­but­ro­ma­nen min, spurte mange meg om hvor­for jeg skri­ver. For meg var det et rart spørs­mål. «Er ikke det noe alle dri­ver med, da?» svar­te jeg.

Hun vant en skri­ve­kon­kur­ran­se som Gyl­den­dal ar­ran­ger­te. Di­rek­tør An­dre­as Skar­tveit ring­te per­son­lig til den da 25 år gam­le Line Baug­stø.

– Jeg had­de nett­opp kom­met ut av du­sjen, sto der dryp­pen­de våt og bei­na be­gyn­te bare å skjel­ve. Mitt livs drøm gikk i opp­fyl­lel­se der og da.

Det ble inn­slag på Dags­re­vy­en og pres­se­kon­fe­ran­se. Line Baug­stø var med ett et navn for frem­ti­den.

– Jeg var alt­så 25 år, had­de ut­gitt en bok til strå­len­de an­mel­del­ser. Da trod­de jeg at min lyk­ke var gjort. «Jeg er for­fat­ter», tenk­te jeg. Fer­dig snak­ket! Jeg har fått meg noen ne­se­sty­ve­re et­ter­på, kan jeg for­tel­le.

Slik be­gyn­ner his­to­ri­en om for­fat­te­ren Line Baug­stø. Snart skal vi kom­me til nes­te side av den, men først må vi bli bed­re kjent med Line selv. For­fat­te­ren som bod­de i Ski frem til feb­ruar i år. Hun som kom­mer fra Vågs­byg­da i Kris­tian­sand, og som voks­te opp med en lit­te­ra­tur­els­ken­de mor og en jour­na­list til far.

– Jeg var om­gitt av men­nes­ker som gikk og drøm­te om å skri­ve den sto­re ro­ma­nen. Un­der sam­men­koms­ter hjem­me hos oss, dis­ku­ter­te all­tid de voks­ne hva tit­te­len skul­le være på ro­ma­nen som ald­ri kom. Så tok mo­ren min ofte med meg til bib­lio­te­ket. Det å be­gyn­ne å skri­ve var ikke noe stort, van­ske­lig steg å ta for meg, for­tel­ler Baug­stø.

Skyg­gen av Af­ri­ka

Fa­mi­li­en Baug­stø reis­te til Af­ri­ka i 1974. Et avis­pro­sjekt for men­nes­ker som nett­opp had­de lært å lese, fris­tet pap­pa Baug­stø ut. Sam­men med den lune lit­te­ræ­re stem­nin­gen som om­kran­set Lines opp­vekst, lig­ger er­fa­rin­gen fra Af­ri­ka som et bak­tep­pe for for­fat­te­ren Line Baug­stø.

– De to og et halvt åre­ne i Tan­za­nia er vik­tig for meg, men det er ikke noe jeg hus­ker med udelt gle­de. Jeg var i en sår­bar al­der. Pu­ber­te­ten. Med vårt ut­gangs­punkt for rei­sen til Tan­za­nia til­hø­rer du au­to­ma­tisk den hvi­te over­klas­sen. Det opp­står en egen kul­tur. Et­ter et års tid ble jeg sendt til en in­ter­nat­sko­le. En egen li­ten ver­den det også, som had­de lite med res­ten av sam­fun­net å gjø­re. Den er­fa­rin­gen gjor­de at jeg be­gyn­te å re­flek­te­re. Du er ikke af­ri­ka­ner, og du blir ikke norsk på sam­me måte som hjem­me, du til­hø­rer en tred­je kul­tur. En «Third cul­ture kid». Opp­le­vel­sen har pre­get meg si­den.

Selv om for­fat­ter­li­vet ban­ket på dø­ren hos Line tid­lig, var det in­gen selv­føl­ge at hun vil­le luk­ke den opp. Re­al­lin­jen var val­get på gym­na­set.

– Fort­satt går jeg rundt og er kry for at jeg kom meg gjen­nom den. Et­ter gym­na­set kun­ne jeg gjort hva som helst, jeg var både sko­le­trøtt og umo­den. Først stu­der­te jeg norsk, så reis­te jeg en god del. I Eu­ro­pa, ale­ne. Til Sør-Ame­ri­ka, i lag med en kjæ­res­te. Da jeg kom hjem, flyt­tet jeg til Oslo og be­gyn­te stu­die­ne på Blin­dern.

Fer­den vi­de­re skul­le gå langs jour­na­li­stik­kens vei, den som fa­ren had­de lagt med job­ben i Fæd­re­lands­ven­nen. Hun star­tet som ny­hets­jour­na­list i «Fe­ven­nen», Af­ten­pos­ten ble nes­te stop­pe­sted. Et­ter de­bu­ten i '86 føl­te alt­så Line Baug­stø seg som en full­blods for­fat­ter. Nes­te ma­nus hun le­ver­te inn ble det na­tur­lig nok knyt­tet vis­se for­vent­nin­ger til.

– Ma­nu­set ble helt og hol­dent re­fu­sert, sier Baug­stø.

– Det er før­s­te og enes­te gang jeg har blitt re­fu­sert et­ter at jeg de­bu­ter­te. Men jeg har skre­vet bø­ker som har fått to­tal­slakt.

Hva be­ha­ger? Har Line Baug­stø blitt slak­tet for noen av bø­ke­ne sine? Hun som med de sis­te ut­gi­vel­se­ne «Regn­tid» (ro­man, 2010) og «Mu­sikk for ra­sen­de kvin­ner» (no­vel­ler, 2012) har blitt nær­mest skam­rost av et så å si sam­let an­mel­der­korps? Hun som må kun­ne kal­les en kri­ti­ker­fa­vo­ritt.

– «Du får så gode an­mel­del­ser», sier folk til meg. «Jo, de sis­te har vært gode, men jeg hus­ker fort­satt 1994, jeg», sva­rer jeg da. Da­ti­dens lit­te­ra­tur-nes­tor i Dag­bla­det, Øy­stein Rot­tem, var man­nen som ikledde seg slakterfrakken.

Gjen­nom hele 90-tal­let ar­bei­det Line Baug­stø som fri­lans­jour­na­list, ved si­den av å være for­fat­ter, blant an­net for Kvin­ner og Klær. Hun flyt­tet til Ski med ett barn og mann i 1992, i 93 kom det ei jen­te til. Svi­ger­for­eld­re­ne bod­de her, Skis geo­gra­fis­ke be­lig­gen­het var i det hele et stort pluss. Dess­uten:

– Ski min­net meg litt om Vågs­byg­da. Et hyg­ge­lig, greit sted.

Ro­ma­nen som brast

«Brist» he­ter ro­ma­nen som kom i 1994, den som fikk ju­ling av an­mel­der­ne. «Ro­ma­nen som brast», lød tit­te­len til nes­tor Rot­tem. Den is­kal­de mottakelsen puf­fet for­fat­ter Baug­stø rett ned i kjel­le­ren.

– Det var drit­kjipt. Men det å være for­fat­ter hand­ler om å tåle en tur i kjel­le­ren. Hvis du ikke kla­rer å hånd­te­re en dår­lig an­mel­del­se, kan du ikke ha det­te yr­ket. Tvi­len lig­ger der hele ti­den. Den må du leve med! Jeg kjen­ner meg ikke igjen i de for­fat­ter­ne som sier at de har els­ket det å skri­ve fra før­s­te stund. Jeg har strevd gan­ske mye. Og had­de det vært så lett å være for­fat­ter, vil­le vel fle­re fått det til.

Line Baug­stø kom seg opp av un­der­eta­sjen. Den nes­te ro­ma­nen, «Speil­bil­der», ble sterkt kri­ti­ker­rost og bi­dro til at hun fikk sitt før­s­te ar­beids­sti­pend, noe som igjen le­det til at hun et par år se­ne­re be­stem­te seg for å sat­se for fullt som for­fat­ter.

– Det skjed­de vold­som­me for­and­rin­ger i li­vet mitt. I sam­me pe­ri­ode ble jeg skilt og nå skul­le jeg for­sør­ge meg selv og to barn – som for­fat­ter. For meg var det et stort vå­ge­styk­ke. Man­ge spør meg om «hvor­dan tør du å leve sånn som du gjør, uten fast inn­tekt». Det har gått bra til nå, men jeg tror hvert år at jeg skal gå kon­kurs, inn­røm­mer Baug­stø.

– Hvor­dan vil du be­skri­ve deg selv som for­fat­ter?

– Jeg skri­ver tem­me­lig tra­di­sjo­nell pro­sa. Bort­sett fra de­bu­ten min, der hele bo­ken er skre­vet uten et enes­te punk­tum, dri­ver jeg ikke med form­eks­pe­ri­men­ter.

Det å være for­tel­ler – en he­ders­be­teg­nel­se! – har vært helt sen­tralt for meg hele vei­en. Man­ge for­fat­te­re sier at de ikke er opp­tatt av for­tel­lin­gen, men det er jeg.
«Nord-ame­ri­kan­ske, kvin­ne­li­ge for­fat­te­re», sva­rer Line Baug­stø når hun skal trek­ke frem lit­te­ra­tur hun verd­set­ter høyt. «De er så gode til å for­tel­le».

Den stil­sik­re no­bel­pris­vin­ner Ali­ce Mun­ro er blant for­fat­ter­ne Baug­stø plas­se­rer på øver­ste hyl­le.

– Jeg sy­nes hun skri­ver fan­tas­tis­ke no­vel­ler. Hun får noe stort ut av det små tin­ge­ne på en en­kel måte. Mun­ro skri­ver om hver­dags­li­ge te­ma­er. Det vil jeg òg. Jeg kom­mer ald­ri til å skri­ve krim. Det er ikke meg.

His­to­rie­for­tel­ler for evig

Den fore­lø­pig sis­te ut­gi­vel­sen til Baug­stø, som samtidig er hen­nes før­s­te sakprosabok, er ju­bi­le­ums­bo­ken om Ca­mil­la Col­lett. Selv om hun, gam­mel jour­na­list som hun er, kan ten­ke seg å skri­ve fle­re bø­ker i faktasjangeren, job­ber hun for ti­den med en ny ro­man. His­to­rie­for­tel­le­ren for­nek­ter seg ikke. Den for­ri­ge ro­ma­nen «Regn­tid» sat­te norsk bi­stands­ar­beid i brenn­punkt. Hand­lin­gen i den er lagt til del­vis Sri Lan­ka (hvor Baug­stø had­de et opp­hold på slut­ten av 90-tal­let) og noe i Tan­za­nia.

– Det­te med å rei­se, opp­le­ve for­skjel­li­ge de­ler av ver­den, har vært tema i fle­re av bø­ke­ne mine. Dis­se mø­te­ne hand­ler mye om våre egne for­dom­mer og be­ho­vet vårt for trygg­het og kom­fort, em­ner som er til­ba­ke­ven­den­de i mitt for­fat­ter­skap.

Hvor­dan er det så med de krea­ti­ve kref­te­ne til Line Baug­stø? Pir­rer jak­ten på den gode fortellingen fort­satt like le­kent?

– Jeg har et yrke hvor det å bli gam­mel er en for­del. Livs­er­fa­ring gir deg mer stoff og stør­re inn­sikt. Man­ge rundt meg snak­ker om når de har tenkt til å gå av og sånn. «Hæ? Gå av?», ten­ker jeg da. Jeg har ikke pla­ner om å gå av noen gang. Det fø­les ab­so­lutt ikke som om de bes­te åre­ne lig­ger bak meg. Jeg hå­per at jeg er på vei opp!

LES FLERE NYHETER HER!

Artikkeltags