Det måt­te en strei­ken­de nak­ke til. Anne-Cath­rine, også kalt Anka, på­står ikke at end­ring er gjort med et knips. Hun viss­te ikke hvor vei­en bar da hun slut­tet et­ter 25 år i Jer­nia. At det var fo­to­in­ter­es­sen hun skul­le gjø­re mer ut av, for­sto hun først en stund et­ter å ha hop­pet av det hun kal­ler «museløpehjulet». – Jeg har brukt noe tid på dette, men da jeg turte å trå til, var det lettere å sette fokus! For meg hand­ler det om å tør­re å gå ut av kom­fort­so­nen, el­ler bob­len som jeg kal­ler den. Jeg har er­fart hva som skjer når vi våger å gå ut av bob­len. Da kom jeg inn i en an­nen flyt, og ut av det­te vå­get jeg å leg­ge enda mer vekt på fotointeressene mine. Drøm­men er å gjø­re det­te enda mer og stør­re, iv­rer hun.

Brå­stopp og ny livslgede

La oss ta det fra star­ten: Mens Anka full­før­te Kon­tra vi­de­re­gå­en­de sko­le, had­de hun som­mer­job­ber på Jer­nia. Et­ter rus­se­ti­den ble hun ansatt som trai­nee sam­me sted.
– Job­bet med alt mu­lig. En kjem­pe­mu­lig­het for meg! sier hun med en­tu­si­as­me og for­tel­ler begeistret om åre­ne som mar­keds­sek­re­tær, et­ter­fulgt av job­ben som kam­pan­je­ko­or­di­na­tor før stil­ling i ka­te­go­ri­av­de­lin­gen. Gjen­nom 25 år i sam­me fir­ma fikk hun være med på å byg­ge opp virk­som­he­ter og å ut­fol­de seg krea­tivt. Til slutt ble det brå­stopp li­ke­vel.
– Jeg had­de job­bet meg til en nak­ke som ikke kan bru­kes til å sit­te for­an en pc hele da­gen. Jeg styr­te det nok litt dår­lig. Dro det for langt. Men jeg viss­te jo ikke hva jeg skul­le gjø­re hvis jeg slut­tet! Det sis­te hal­ve året be­sto li­vet mitt i å job­be og å lig­ge på so­fa­en for å re­sti­tue­re meg til nes­te dag på jobb.
Året 2010 var Anka syk­meldt fra 50 til 70 pro­sent. I ett år gikk hun til be­hand­ling for nak­ken. Smer­te­ne før­te til en selv­for­ster­ken­de spi­ral med ne­ga­ti­ve tan­ker og mer vondt. Hun slut­tet i job­ben i 2011.
– Da var jeg langt nede. Mye ras­te da. Den dag­li­ge kon­tak­ten med kol­le­ger, trygg­he­ten og lønnen. Men jeg måt­te dit for å få det bed­re. Ti­me­ne man til­brin­ger på jobb, er hal­ve li­vet. I ste­det for å gå gjen­nom da­ge­ne som en vas­ke­klut, vil jeg hel­ler tje­ne mind­re og ha det bra med meg selv.
Visst var det skum­melt ikke å vite hva hun vil­le. Er­kjen­nel­sen av å bi­dra mindre til fa­mi­lie­øko­no­mi­en be­kym­ret hen­ne også. Men ek­te­man­nen, Trond, støt­tet hen­ne og for­sik­ret at de skul­le kla­re det. De to søn­ne­ne ble tatt med på sam­ta­ler om pri­ori­te­rin­ger, som fær­re dyre fe­rie­rei­ser.
Tan­ke­pro­ses­sen var i gang. Seks ti­mer med coach ble en god start­hjelp.
– Coa­chen bi­dro til å fri­gjø­re be­grens­nin­ge­ne jeg had­de lagt på meg selv. Det hand­ler mye om å tro på seg selv og å fin­ne egen krea­ti­vi­tet.
Samtidig les­te hun mye om selv­ut­vik­ling og gikk en modul i NLP-coach­ing. Det drei­er seg om å snu tan­ke­pro­ses­ser og å bli be­visst hva som lig­ger i un­der­be­visst­he­ten.
– Coaching er veldig spennende, og det ga mersmak. På kurs møt­te jeg fan­tas­tis­ke men­nes­ker. Det treng­te jeg. Fra helst holde meg inne for å slippe å se noen, til nå hvor jeg gleder meg over hvert nytt menneske jeg møter.
Men­tal tre­ning er som fy­sisk tre­ning. Det må holdes vedlike litt hver dag. Pluss en ukent­lig skogdose og jevn­li­ge takknemlighetsbrev.
I 2011 var det en be­kjent som skul­le gif­te seg og brått ble i beit for fo­to­graf.
– Jeg tar litt bil­der, jeg, ym­tet Anka be­skje­dent.
Den før­s­te, spen­nen­de bryl­lups­fo­to­gra­fe­rin­gen gikk bra. Se­ne­re har det blitt ett til og en del kon­fir­ma­sjo­ner. Smått om senn sto det ty­de­lig for hen­ne at fo­to­in­ter­es­sen kun­ne bli mer enn en hob­by Tan­ken på å etab­le­re egen be­drift var også skremmende i star­ten, men Anka gjor­de det hånd­gri­pe­lig ved å gå grün­der­kurs hos Eli­sa­beth Gull­ner. På sikt hå­per hun at fo­to­gra­fe­rin­gen kan ut­gjø­re en 50 pro­sent jobb.
– Hvor­dan har du det nå i for­hold til for to-tre år si­den?
– Jeg har mye mer livs­gle­de. Og fri­het. Alt har åp­net seg. Nå kan jeg lære enda mer! Det er sunt å stop­pe opp. Ten­ke over hva som er ver­di­ene mine og spør­re om de stem­mer over­ens med det jeg dri­ver med. Å tråk­ke ut av bob­len, er ab­so­lutt noe jeg kan an­be­fa­le!